VennerJeg har aldri hatt mange venner. Jeg har aldri hatt lyst på mange venner. Selv om jeg med årene har lært meg til å være åpen og sosial, trives jeg med å være alene. Jeg liker å være på god fot med alle, men det skal mye til før jeg føler virkelig vennskap. Mine to beste venner er for meg helt spesielle mennesker, og jeg er svært takknemlige fordi de har vært trofaste mot meg i mange år. Jeg håper vi skal få oppleve å bli gamle sammen. Walter HagemannDet kom en vandringsmann ...
Når Walter og jeg går tur, havner vi som regel i en steinrøys. Før irriterte jeg meg over å bli lokket vekk fra den brede turveien, men nå har jeg lært at Walter har noe viktig å vise meg på bortgjemte steder, noe som vil finnes selv om mange glemmer at det er der, noe jeg ikke kan sette ord på men som jeg vil vende tilbake til. Walter liker små tegn og stillheten mellom spinkle toner. Walter møter mennesker mellom ordene og de store faktene. Han reiser til Litauen, til Kaukasus, til Romania, til den russiske landsbygda. For innvandrerungdommene på den videregående skolen der han underviser er han en åpen dør inn mot en universell vennlighet. Og samtidig er han svært norsk, like norsk som skogene han ferdes i.
Både Walter og jeg havnet midt oppe i Listesaken. På den tiden gav det status i miljøet å få overvåkningspolitiet på døra. Walter ble ettersøkt fordi han i et ubetenksomt øyeblikk hadde sagt ja til å oppbevare noen uskarpe instamatic-bilder av hvite kupler på en fjelltopp. Han ble til og med innkalt til politiavhør, og gav så mange, forekommende og forvirrende motsigende forklaringer på totalt uinteressante foreteelser at politifolkene begynte å vri seg på stolene. Overvåkningssjefen strevde åpenlyst med å få skrivemaskinen til å lystre, og etter å ha hjulpet ham med en del elementære kommafeil tilbød Walter seg å overta hele skrivearbeidet. Da Walter forklarte at han forgjeves hadde forsøkt å få hovedmistenkte Ivar Johansen interessert i malerkunstens mestere, og overvåkningssjefen måtte ringe sin kone og be henne sette over potetene, ble situasjonen uutholdelig for de stakkars hemmelige overvåkerne. Walter ble sluppet ut og behøvde aldri å vise seg om igjen der i gården. Walter kan være lur når det trengs! Han var også mye flinkere enn meg til å selge avisa Ikkevold på gata. Eldre damer syntes synd på ham fordi han var så tynn, og kjøpte villig vekk. Jeg stod der bredbent og så sint ut med den tykke avisbunken min fordi jeg ikke kunne fordra å være selger, og fordi jeg innerst inne syntes mesteparten av det som stod i avisa var dustete. Jeg bodde alene på hybel og arbeidet som nattevakt. Walter tok meg med til familien sin i rekkehuset på Hosle i Bærum. Vi gikk lange turer i Bærumsmarka, fikk nydelig søndagsmiddag av foreldrene til Walter og satt i kjellerstua og hørte Richter spille "Bunte Blätter" på klaver mens sommervinden lekte med gardinene i det åpne vinduet ut mot hagen. Walter gav meg vakre og vennlige minner.
I de årene besøkte jeg ofte Walter på Blindern. Han studerte mekanikk, og arbeidet med eksperimenter til hovedfagsoppgaven i kjelleren av matematikkbygget. Her studerte han strømninger i en emulsjon av fiskeskjell mellom to glassplater. Fiskeskjellenes bevegelser ble systematisert med en Hewlett Packard borddatamaskin, som jeg fikk leke meg med. Den lot seg programmere i Basic, og jeg imponerte mine kolleger i barnehagen der jeg var sivilarbeider ved å plotte ut biosyklene deres. Takket være Walter ble jeg en naturlig del av Blindernmiljøet uten å ha tatt så mye som forberedende eksamen. Jeg satt stuevarm og slurpet kakao med en dråpe kaffe i på Fredrikke, og når jeg kom sliten fra kveldsvakt i barnehagen hadde Walter rigget til tynne isoporplater i et mekanisk verksted i kjelleren og aldri har jeg sovet så godt som på den isoporplaten omgitt av dreiebenker og skruer og med lyden av vifteanlegget fra det store trygge kunnskapens hus i ørene.
Etter studiene var Walter folkeskolelærer i Henningsvær og Øksfjord. Moren til Walter kommer fra Nord-Norge, og Walter har en varme for mennesker fra utkantsteder. Men han kom tilbake til Bærum og tok arbeide i videregående skole. Der arbeider han fortsatt, og jeg håper elevene hans forstår hvilket spesielt og flott menneske de har som lærer. Jeg håper at Walter og jeg skal få mange fine skogturer og fredede stunder i årene som kommer. Helge KrabyeHelge er lydtekniker i NRK som meg, og arbeider nå med å lydsette dokumentarer og dramaserier i fjernsynet. Selv om våre veier i NRK har skilt lag, er vi aldri langt fra hverandre. Vi møttes aller første gang en varm forsommerkveld i 1976 på det mest utenkelige sted: Et møte i "Moon-sekten", eller "Den forente familie", som de kalles i Norge. Vi var begge skeptiske, men nysgjerrige, og ble forsøkt vervet uten hell. Men våre måter å forkaste de underlige teoriene til "Moon-sekten" var svært forskjellige, og sier mye om våre personligheter: Jeg iakttok menneskene i sekten, så hvor ufrie og redde de virket, merket meg det harde, grusomme draget rundt munnen til en av lederne. Jeg reagerte instinktivt mot hele miljøet, selv om det også var flotte enkeltmennesker der som jeg unte et friere liv. Helge derimot kom med en notisbok full av finskrevne bibelsteder satt opp mot dogmene til Moon-sekten. Han trengte et grundig teologisk og ideologisk oppgjør for å kunne ta avstand fra dem. Etter møtet i "Familiens" kollektiv bak Frognerparken gikk vi gjennom Vigelandsanlegget og snakket. Jeg fikk vite at Helge var lydtekniker i NRK, og beundret ham voldsomt for dette. Vi tok avskjed foran hybelen hans på Frogner, og vi så hverandre ikke mer på tre år. Så, på et sivilarbeidermøte i 1979 møttes vi igjen. Jeg var ivrig lydbåndamatør som laget sketsjer og viser under hemsen i leiligheten på Tøyen, og Helge var fortsatt mitt forbilde. Han inviterte meg til å bli med til Radiohuset i NRK, og jeg fikk være med som gjest i hans program "Lydbåndmix" med et hjemmesnekret hørespill. Jeg var fylt med andakt over å være i et ordentlig lydstudio for første gang.
I 1982 begynte jeg på NRKs teknikerkurs, og vi ble smått om senn kolleger. Men det var hjemme hos hverandre vi fant tonen. Kanskje er vi begge egentlig glade amatører i våre hjerter selv om vi begge er respekterte "proffer" i vårt fag. Helge var tidlig igang med lyd og bilde på data. Han har vært en MacIntosh-entusiast hele tiden, og lærte seg tidlig å utnytte MIDI, synthesizere og samplere til å komponere. I dag lager han musikk til mange av dokumentarseriene i fjernsynet, og kjøper stadig nytt og mer avansert utstyr. Den som vil vite mer om dette kan besøke hjemmesiden til Helge. Helge og jeg har hatt et "evighetsprosjekt" gående de siste ti årene. Det heter "Midt i planeten", og er et dataspill om en underlig grønn skapning som heter Gorx. Gorx besøker jorden for å verve sjåfører til de nye interplanetariske bussrutene, og spillet er en førerprøve i vårt solsystem. Spillet har vært utgitt i to versjoner allerede, første gang av "Pedagogisk programvaresenter" som nå er konkurs, andre gang som en del av en programvarepakke som ble delt ut sammen med nye MacIntosh datamaskiner. Men "Midt i planeten" vokser stadig, og hvis vi noensinne blir ferdige vil det være en labyrint av spill inne i spillet .... Da jeg første gang møtte Helge, var han en ganske ortodoks men åpen og intellektuell kristen. Jeg var og er en fritenker, og tror at Helge og jeg nå har nærmet oss hverandre i vårt forhold til Gud. Under alt vi gjør sammen ligger en dyp Gudstro, men jeg tror nå denne troen er befridd fra de ytre tvangstrøyer og tvangshandlinger som mange bokstavtro kristne sliter med. Noen vil sikkert mene at vi er "fortapte", og de har forsåvidt rett. Vi har "tapt" vår hellige overbevisning om at vi har funnet de riktige tanker og dogmer, men har kanskje vunnet ydmykhet overfor en stor og fantastisk og ganske ubegripelig verden. Men midt i det ubegripelige står det en stille søyle av visshet om noe usigelig, noe vi vet er der og som vi kan stole på. Er du enig i det, Helge? Helge har vært en trofast venn. Mange ganger har jeg tenkt: "Hvorfor gidder han fortsatt å satse på meg, jeg som er så til og fra?" Helge har stilt mye mer opp for meg enn jeg har stilt opp for ham. Han er et virkelig ordentlig og skikkelig menneske som jeg og alle andre kan stole helt og fullt på. Når Helge sier at han skal gjøre noe, så gjør han det. Jeg tror faktisk at denne egenskapen er så grunnleggende for Helge at til og med "Midt i planeten" blir ferdig en dag .... lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved |
Walter kommer ut av skogene. Han går langs glemte stier, finner sjeldne blomster og bortgjemte tjern. Walter er fra en annen tid. Den magre, litt lute skikkelsen bærer en kulturarv jeg aldri helt har forstått, men som er desto viktigere. Walter er aristokrat, vismann og underjordisk. Stillferdig og uten pretensjoner kan han sitte på en trendy kafe og provosere med sitt nærvær. Midt i hektisk likegyldighet er han et lite pust av skog, av bekkevann over mose, av en sår fiolintone. Slikt er lett å latterliggjøre.
Jeg møtte Walter for første gang i organisasjonen Folkereisning mot Krig i 1975. Han var student og kom ganske desillusjonert fra Universitetets SV-lag. Jeg var fersk militærnekter og dugnadsarbeider som ville vise at jeg mente alvor etter å ha "desertert" fra militærtjenesten i Nord-Norge. FMK var på den tiden et samlingssted i den radikale ghettoen omkring lokalene til Pax forlag i Gøteborggata 8 på Rodeløkka. Her møttes drømmere, konspiratorer, øko-nisser og arbeidssomme landsens ildsjeler. Her ble medlemsavisa Ikkevoldsaktivisten, tinn-nåler det brukne gevær, Gandhi-plakater, bøker og andre pasifistiske trykksaker pakket og sendt ut over hele landet. Her ble avisa "Ikkevold" klistret sammen med saks og limstifter. FMK var et generøst og åpent møtested for følsomme unge mennesker. Etter hvert forstod vel både Walter og jeg at FMK aldri ville få noen realpolitisk betydning. Men vi var glade i det rare miljøet i de rotete lokalene med hyller som bulte under vekten av bøker og sammenklistrede stensiloriginaler med gamle møtereferater undertegnet av Johan Galtung, Ingolf Håkon Teigene og andre kjente navn.
Etterpå dro vi til Kringsjå og badet gratis på Idrettshøyskolen under dekke av å være medlemmer i Oslostudentenes Idrettslag. Bare en sjelden gang var det kontroll, og da sa vi at vi hadde glemt medlemskortene hjemme. Dette var det eneste rampete Walter og jeg noensinne gjorde.
Etter hvert begynte Helge og jeg å spille sammen med hjemmeutstyret vårt. Helge spilte gitar og fiolin, og jeg spilte tenorblokkfløyte. Bildet er fra 1980. Vi gav til og med ut kassetten "Spillopper". Den ble solgt i noen få titalls eksemplarer. Jeg har ennå flere hundre kopier på loftet ...