Marsvinet Mymle

... er oppkalt etter den lille skapningen Mymlen fra bøkene om Mumitrollet. Per fikk Mymle til tiårsdagen sin i 1994, og nå nå hviler Mymle under det gamle kirsebærtreet i hagen.

Mymle var aldri særlig kjælen eller sosial. Fra første dag laget han kurrende mishagslyder når vi klappet ham, og han ble ikke særlig mer populær av at den som hadde ham på fanget ble våt av tiss etter få minutter. Derfor ble det til at Mymle levde sitt liv i buret. De få gangene han var utenfor, søkte han alltid tilbake så raskt som mulig.

Mymle i hagen på Rødtvet.

De eneste gangene han fikk oppleve noe uteliv, var i hagen og på tunet foran hytta om sommeren. Jeg snekret et stort og rommelig utebur til ham, men han viste aldri trang til å utforske burets yttergrenser. Snarere satte han seg ned på ett sted og snauklippet gresset der, samtidig som vegetasjonen under ham syknet hen av akutt urinforgiftning.

Nå kan det høres ut som om Mymle var foraktet og forsmådd, men faktum er at alle respekterte ham for det han var, en uskyldig liten skapning som aldri ville klare å hente tøfler eller bjeffe "Oh Susannah". Mymle var rørende nettopp fordi han hadde så lite å skilte med. Han var bare det han var, helt og fullt.

Mymle får ett av sine sjeldne bad.

Mymle var følsom for lyder. Hørte han rasling fra kjøkkenet, "oinket" han forventningsfullt. Løvetannen fikk aldri vokse seg stor i hagen vår, for jeg plukket bladene og serverte dem som morgenmat for Mymle.

Vår konstante dårlige samvittighet var klørne til Mymle. Vi hadde nok ikke vært flinke nok til å klippe dem, for på forlabbene ble klørne de rene korketrekkere. Sommeren 2000 ble han tiltagende slappere og slappere, men etter at jeg tok ham på fanget noen dager og stakk vannflaska med ekstra mye C-vitamin inn i munnen hans, drakk han seg ganske kvikk igjen. Forbena forble likevel stive og dårlige, og høsten 2000 ble han mer og mer forkrøplet. Vi tok ham med til veterinær, som anbefalte avliving. Han var da seks år gammel, og sovnet stille inn på fanget til bestemor Randi.

Pjusken

Dette var mitt første marsvin, som jeg fikk mens jeg gikk i gymnaset på begynnelsen av syttiårene. Pjusken var flegmatisk og kjælen, det perfekte kosedyr. Jeg tok ham med på toget i en pappeske, og han gjemte seg i rabarbrabuskene til tanten min, men vi fant ham alltid igjen.

På ett vis er det selve marsvinets totale mangel på attributter som rører meg. Foraktet som "Obos-bikkje" og "rotte" sitter marsvinene i burene sine rundt om i mange hjem og er hyggelige for barn i alle aldre. Men noen macho-apell har jo et marsvin bestemt ikke.

Som man ser, lot han seg villig avbilde i de underligste positurer, og jeg var lykkelig uvitende om alt det et marsvin trenger for å optimalisere sin tilværelse. Etter fire år ble han plutselig slapp og syk, og jeg tok ham med til veterinærhøyskolen. Der fikk jeg vite at han hadde fått kreft i innvollene, og siden marsvin har et raskt stoffskifte ville svulsten ta livet av ham på kort tid. Noen få dager seinere døde han i buret sitt. Selv om jeg var en voksen mann, sørget jeg over ham.

lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved