Uendelig

Mye rart kan skje når du går vanegangen ut døra om morgenen, på vei til det daglige. Du kan for eksempel gå de første skrittene på vei mot uendeligheten.

Sønnen min var fem år da dette skjedde, og jeg fulgte ham til barnehagen. Rett foran oss, på veien, kjørte to biler inni hverandre så det singlet i glass og knaste i stål. Sønnen min sa ingenting, så jeg lurte litt på om han ble skremt av kollisjonen.

Jeg spurte ham, men han spurte forundret tilbake: kollisjon?

Han hadde ikke sett eller hørt noe som helst. Han var langt inne i sin egen verden, oppslukt av å telle til to hundre. De første små skrittene på vei mot uendeligheten.

Har du virkelig sett uendeligheten, så klarer du aldri mer å tenke smålig. For uendeligheten er raus. Der pengetellere og regnemestere pirker i desimaler, der ødsler uendeligheten så vi blir svimle.

Uendeligheten selger deg ikke verden på avbetaling i små månedlige rater. Den gir deg verden, fyller ditt krus til randen med kremtopp. Den gir deg en jord, ødsel med liv, og et himmelrom enda mer ødselt med stjerner.

Jeg husker mitt første bilde av uendeligheten. Jeg hadde skjønt at alt som fantes, det ble kalt for Universet. Og som det nysgjerrige barnet jeg var, ville jeg selvfølgelig prøve yttergrensene med en gang. Jeg ville vite hvordan det ser ut der Universet slutter.

Jeg så for meg en svart, glatt vegg. På veggen var det hengt opp et skilt: «Her slutter Universet». Men – hvis dette var alt som fantes – hva med det som var på andre siden av veggen?

Fra fantasien min dukket det opp en liten luke. Jeg åpnet luken, og tittet ut. Det var da jeg for første gang fikk se Uendeligheten.

Kanskje burde Uendeligheten hatt en nedre aldersgrense. For hvis du blir svimmel i unge år, blir du aldri helt stø igjen. Uendeligheten merker deg for livet.

Du trenger et helt liv for å lære å leve med Uendeligheten. Det er lett å bli hovmodig, lett å se ned på alle menneskekrypene som bakser rundt i sine smålige sumper av tap og vinning, med trange tankerekker og støyende skråsikkerhet, nærsynte krangler om spritsmugling og skattefradrag.

Men den som alltid hever blikket, risikerer å gå på trynet. Særlig hvis du fra før av er svimmel. Har du sett talllinja fortape seg i uendeligheten, kan det være tungt å godta at du av og til må telle til ti. Eller ni komma nitti, hvis du har dårlig råd og må kjøpe røkte pølser på tilbud.

Sakte men sikkert lærer du at virkeligheten har både forgrunn og bakgrunn. Bakgrunnen er endeløs. Forgrunnen er ditt eget lille liv på jorda. Et lite liv som også kan være stort – hvis bakgrunnen gir forgrunnen perspektiv.

Forgrunn uten bakgrunn gjør deg grunn. Men bakgrunn uten forgrunn kan bli en avgrunn.

Å bli voksen er å skjønne at du aldri kommer fram til veggen ved enden av Universet, men at du likevel ikke må miste den av syne. Å bli voksen

For selv når våre dager er talte, er de talte dagene et tall på tall-linja. Og tall-linja er uendelig.

lorg.net 2005 - webmaster/editor - all right and not reserved