Pulverkaffe

Hjelp – det er ikke mer kaffe igjen!

Gjennom morgenørska ser jeg bunnen av kaffeboksen. Men fortvil ikke! For der – innerst i skapet – står et glass med pulverkaffe!

God morgen god morgen – lenge siden sist, sier jeg til pulverkaffeboksen, åpner lokket og ser ned på tørre kaffekorn. Ørska letner. Godt lukter det også. Pulverkaffen vekker minner fra det glade sekstitall, tiåret for de lettvinte løsninger.

Hvorfor skrubbe på grutete Kaffelars, når en teskje pulver tilsatt varmt vann gjør nytten? Jeg husker sekstitallets vakuumpakkede kaffe. Jeg var skolegutt, og intenst opptatt av romferder og verdensrommet. Jurij Gagarin var min helt. Jeg satt med den vakuumpakkede kaffeposen foran meg, og tenkte at inne i denne posen - i det perfekte vakuumet - der var det en liten bit av det lufttomme verdensrommet. Og når moren min klippet hull, hveste luften inn som gjennom luftslusen i romskipet Vostok 1. Hvem vet, kanskje unnet også Jurij Gagarin seg også en forrykende kopp pulverkaffe på sin ferd gjennom det perfekte vakuum?

Sekstitallet var optimistenes tiår. Lev lettvint, var tidens motto. Tilsett kun varmt eller kaldt vann. Det freste og sprudlet og boblet og skummet av fremtidstro. Om få år ville menneskene drysse vitaminpulver ned over atomgrillen , og vips ville proteinbiffen sprette opp på den flygende tallerkenen.

Enkelt og hygienisk!

Sekstitallet var hygienens tiår. Sinnets hygiene ivaretok man med pulvere, miksturer og piller i muntre farger. Hjernevinningene boblet og sydet som det reneste kjemiske laboratorium. Selvlysende av lykke kunne sekstitallets kvinner og menn jage mørke minner tilbake innerst i glemselen.

Kjøkkenets hygiene krevde også pulver - skurepulver. Jeg husker ATA. Det var den reneste smergel. Nådeløst gravde skurepulveret seg ned i fortidens skitt og smuss, og gjorde skinnende, gullende rent. Vaskepulvere med grønne og blå kraftperler gav skjortene en overjordisk radioaktiv glød i ukebladreklamene. Og hvis vasken proppet seg, var det tid for Plumbo.

Plumbo - denne kompakte lille flasken med det gråhvite pulveret. Med skrekkblandet fryd helte jeg Plumbo i den gjenstoppede vasken, åpnet kranen og hørte Plumboen frese seg vei gjennom gamle hårdotter og middagsrester.

Plumbo finnes fortsatt, men nå bruker jeg den ikke lenger med den samme troskyldige gleden. Jeg tenker på Plumboens videre ferd gjennom kloakken, ned mot fiskene i havet. Jeg ser for meg torsker med hovne, rennende øyne. Blindet av Plumbo svømmer de planløst i ring, ute av stand til å skaffe føde for seg og sine.

Sekstitallets lettvinte løsninger slår tilbake. Pulver er ikke lenger moderne. Nå skal det være ekte vare. Damptraktet kaffe fra italiensk espressomaskin. Ti tusen kroner, takk, og værsgod spytt ut.

Men - koppen med pulverkaffe står foran meg på bordet. Den dufter fortsatt deilig. Og kanskje har ideen om pulveret som alle gode tings opprinnelse likevel noe for seg.

Iroquis-indianerne har en skapelses-myte der en himmelkvinne kaster støv ut i lufta og skaper stjernene på himmelen. Støv er også et slags fint pulver. Og på sett og vis har Iroquis-indianerne rett.

For hvordan ble stjernene skapt? Jo, ta en sky kosmisk støv, tilsett tyngdekraft og vips – etter noen milliarder år har du en en sol – og en klode med små lettsindige tullebukker som tror at det er lettvinte løsninger for alt fra fortidsgrums til morragruff. Og kanskje trenger vi litt lettsinn for å overleve denne dagen også.

lorg.net 2006 - webmaster/editor - all right and not reserved