Pendlene

Det er november, og tid for de små lyspunktene. Ikke bare morgenkaffen og kveldskosen, men alle de små og samtidig veldig store lyspunktene. For når den store lysmesteren dimmer sola, da går teppet opp for en himmelscene uten bakteppe, rett utenfor inngangsdøra vår. Desember er ikke bare mørketid. Desember er stjernetid.

Himmelteatret har sine superstjerner: En av dem, Betelgeuze i stjernebildet Orion, er en rød kjempestjerne som når som helst kan bli en supernova - eksplodere og gjøre natt til dag på jorda. Ja, kanskje har den allerede eksplodert. Betelgeuze er over fire hundre lysår fra oss. Det lyset vi ser fra Betelgeuze nå, forlot stjernen før Galilei Galilei for første gang rettet en kikkert mot stjernehimmelen.

Men det er langt mellom de dramatiske actionscenene på himmelteatret. Skal du bli fanget av denne forestillingen, må du ha forestillings-evne. Du må kunne forestille deg at den bleke lysflekken du skimter, der du står tvekroket under teleskopet med blåfrosne fingre rundt stjernekartet, det er en fjern melkevei.

Dramaturgen på himmelteatret har god tid. Forestillingen startet for over tretten milliarder år siden. Du som er tålmodig, vil finne trøst i små himmeltegn, de lange buene mellom det bitte lille og det veldig store, mellom deg og stjernene.

Den kosmiske klokken tikker langsomt i det store himmelrommet, og lar deg falle til ro. Noen pendler er lengre enn vi kan ane. Ut av mørk himmeltåke faller ilddråper, en ny sol med nye planeter. Milliarder av år seinere eksploderer solen, tar planetene med seg, slynger nye grunnstoff ut i tomrommet som blir til nye soler, nye kloder og kanskje nytt liv.

Andre pendler er korte. Planeten Venus svinger fra side til side rundt sola, du ser den som en sølvblank aftenstjerne ved juletider, og som en morgenstjerne på vårhimmelen. Planeten Mars beveger seg baklengs gjennom stjernebildet Væren, snur ved juletider og pendler tilbake østover mot Tyren. Disse korte og lange himmelpendlene tegnet tiden inn i tankene til de første menneskene. Seinere tegnet vi våre egne pendler og bygget dem inn i klokker, ofte med alt for raske rytmer.

Det er ingen tidsklemme ute mellom stjernene. Jeg finner pusterom når jeg ser ut gjennom den tynne hinna av luft som skiller oss fra den store stillheten.

Har du levd noen år, så får årene klangbunn i nattehimmelen. Det er de samme stjernebildene, de samme langsomme rytmene av årstider, måne, sol og planeter som da jeg var en liten gutt og en ung mann. Og det gir en merkelig, kald trøst å tenke på at mange tusen år etter at jeg er død, skal de samme stjernene lyse over de fjerne etterkommerne mine.

Men ikke for alltid. Om hundre tusen år vil skjeken i Karlsvogna ha fått en knekk fordi Alkaid, den bakerste stjernen, tumler nedover mot himmelekvator. Og enda lengre fram i tid, noen hundre millioner år fra nå, vil de fleste av våre stjernebilder være ugjenkjennelige. Stjernene er som ildfnugg i en hvirvelstorm rundt sentrum av galaksen, Melkeveien. Det vi kaller fiksstjerner, evige og uforanderlige, er glør i etterglansen av det første store smellet, glør som vil blusse og dø.

Enda så rart det kan høres, er det trøst i dette. Uansett hva galt vi mennesker finner på, så betyr det ikke så mye. Hele vår klode skal uansett vandre stjernestøvets vei. Vi har ingen makt til å klusse i de virkelig store sirklene, stanse de lengste pendlene.

Og likevel er det ikke likegyldig hva vi gjør. Vi skaper våre egne univers med stjerneglimt av godvilje og supernova-eksplosjoner av glede. I dette universet er hvert øyeblikk er en ny evighet. Det er oss selv vi har makt til å ødelegge, eller gjenskape, eller begge deler.

Da jeg ennå var en ung far, gikk jeg av og til opp på barneværelset om kvelden og hørte den lette pusten fra sengen. Det var mørkt i rommet. Gjennom en glippe i gardinet skimtet jeg Melkeveien på nattehimmelen. En lang bue strakte seg fra det veldig store der oppe til det bitte lille her nede.

Nå har barna blitt store, men vi er alle små under stjernene. Og den lange buen ser jeg ennå hver gang jeg tar meg tid til et stort, lite øyeblikk og hører pendelslagene i stillheten.

lorg.net 2005 - webmaster/editor - all right and not reserved