Lufte hunden

God morgen! En hver god morgen har sine ritualer - ett av mine ritualer heter "lufte bikkja". Du har sikkert sett oss i demringen, ladet med svarte pruppe-poser, og med et sniffende pelsverk i enden av snora. Så er spørsmålet - hvem går tur med hvem?

Jeg runder en sving, og der står to hundeeiere til. Det er da mine problemer begynner. Jeg er nemlig ikke hunde-eier. Det vil si - jeg underkjenner ikke at jeg i sin tid betalte 7000 kroner for det stakkars pelsverket, så rent juridisk er jeg hunde-eier. Det er bare det, at jeg får panikk når det uunngåelige tårner seg opp foran meg: Den rituelle samtalen mellom hunde-eiere. Det er nemlig da jeg forstår det: Jeg betalte 7000 kroner for å bli eid av en hund.

Aldri kommer det tydeligere fram at det er hunden som går tur med sin eier enn i det øyeblikk da to hunde-eiere møtes. Man kunne snakket om slikt som virkelig er av interesse, livet, naturen, været, hva som helst. Men nei, det nytter ikke. Møtet mellom hunde-eiere er som en dødsmesse over menneskeånden, en streng liturgi rundt et sniffende, gneldrende eller jokkende høyalter.

-Shita! Shita - kom! Den har løpetid, skjønner du.
-Hva slags rase er det?
-Det er en beaujolis-fricheau ... Shitaaaaaa!

Og så videre, og så videre. Meningsløse høfligheter, detaljer, avbrutt av plutselige nytteløse kommandoskrik for å tukte det utuktelige.

For meg er hundehold en anakronisme som hadde mening den gang frie mennesker og fri ulv jaktet sammen. Men så ble ulven fanget av sin overlegne jaktkamerat, og genmanipulert gjennom unaturlig utvalg til vrengebilder av opphavet.

Det er den samme følelsen av vrengt fortid jeg opplever når jeg går i sirkus. Hester som danser vals, elefanter som skriver på skrivemaskin, manesjens firbente klovner.Eller i dyrehagen: Løver som subber hvileløst rundt og rundt på rått murgulv bak sprinklene, apekatter som piller seg i rompa. Det er ikke det at dyrene blir plaget. Det er det at de driter seg ut, bokstavelig talt. Dyrepassere skuffer møkka opp av sagmuggen og folk klapper. Uverdig er det! Elefanter skal trampe fram i det gyldne gresset over savannen, og løven skal ligge i skyggen av trekrona og fordøye sin antilope.

Og hunden da? Stakkars, lille pelsverk. Ødelagt av menneskeavl, ute av stand til å vende tilbake til villmarken. Driti ut. Jeg sniker meg en omvei tilbake med full pose og nederlagsfølelse. Nederlagsfølelse fordi jeg ikke unnet den stakkars muterte ulven min den lille gleden å snuse noen sekunder i rompa på en puddelfrøken. Fordi jeg ikke orket å late som jeg ikke ser det jeg ser og fordi jeg ikke kan si det jeg tenker:

At også mennesker kan bli som hunder. Ufri, utdriti, hengende i en tynn lenke av sosial kontroll, med bare grådighet som blind drivkraft den dagen lenken brister.

Slipp menneskene fri, og la ulven løpe. Dyresirkus har mistet sin glans, og dyrehager legges ned. Jeg håper at om hundre år fra nå, har mennesket lagt halsbåndet på hylla for godt.

lorg.net 2005 - webmaster/editor - all right and not reserved