Diorama

Det er merkelig å oppleve at du har fått en hobby - helt uten at det var meningen. Det har seg sånn at jeg på lange og korte turer har hatt for vane å sveipe over spennende eller vakre utsikter med kameraet mitt. Etter å ha kommet hjem har jeg dyttet bildene inn i Mac´en, og så har jeg hygget meg med å sette dem sammen til et diorama. Jeg kunne like godt kalt det et panorama, et bilde i bredformat eller hva du vil, men av en eller annen grunn har begrepet diorama festet seg. Jeg tror det kommer av at jeg en gang så dette uttrykket om den type storslagne montre man kan finne i museer, der du ser en utstoppet Alaskabjørn trone mot malte åser i solnedgang. Jeg er egentlig veldig opptatt av og glad i alle slags illusjoner og optiske bedrag, og et diorama gir deg følelsen av å være til stede - akkurat som 70 millimeter film eller - enda bedre - Imax, filmformatenes konge.

Utsnitt av dioramaet fra Grand Canyon, forminsket

Jada, jeg vet at det finnes programvare som automatisk stifter sammen bilder til panoramaer, og at man kan lage QuickTime VR og alt det der. Men halve hyggen for meg er å flikke dem sammen i Photoshop med litt forsiktig mykt viskelær i overgangene og litt kloning der overgangene ikke lar seg skjule på annen måte. Når jeg er ute på reportasjereiser, der det ofte dioramabildene jeg først fikser sammen på fritida, før all loggingen av lyd eller video eller de andre pliktøvelsene ...

Dioramaer

Den kinesiske mur
Våren 2001 besøkte jeg også Kina for å gjøre opptak til fjernsynsserien "Det gåtefulle Kina" sammen med Arild Hagen og hans kinesiske kone Gao. En natt tilbragte vi på en litt mer bortgjemt del av den kinesiske mur, en halv dagsreise nord for Beijing. Vi nørte opp bål i ett av de gamle vakttårnene, men da natta kom la jeg meg under åpen himmel. Det var merkelig å ligge der i stillheten og se lysene fra sletta i sør langt der nedenfor og stjernene over meg, og tenke på at her hadde keiserens soldater for mange hundre år siden stått vakt mot de mongolske villmennene fra fjellene i nord ...

Utsnitt av dioramaet fra Den kinesiske mur, forminsket

Brasilia
Som verdensreporter våren 2001 gjorde jeg også to reiser til Brasil - for å lage et fjernsynsprogram om forskning og teknologi-utvikling i verdens 10. største økonomi. Jeg ville vise at Brasil er mer enn fotball, karneval og gatebarn. NRK fjernsynet hadde ingen interesse for mine opptak, men jeg fikk i alle fall laget to halvtimes radioprogrammer for NRK P2. Første mål i Brasil var hovedstaden - denne merkelige utopia-byen på steppelandet i nordvest. Formet som en fugl med regjeringsbygningene i fuglekroppen og bolighus i vingene - og fra fjernsynstårnet i hjertet av fuglen kan du se fuglen strekke vinger under deg. Jeg kom til Brasilia i et fuktig blåsevær, men vinden var mild og kveldsmørket mykt.

Somewhere, California
Våren 2004 reiste jeg til California for å lage to radioprogram for NRK P2. En dag tilbragte jeg i Mustang leiebilen underveis fra San Fransisco til Pasadena. Et sted ute i det tørre slettelandet Kings County mellom Stillehavskysten og Sierra Nevada stoppet jeg på et lite sted og spiste pannekaker og bacon på Dennys restaurant. Jeg tok også et diorama på et lite hverdags-sted i USA. Sånn ser det altså ut - egentlig!

Ødemark ved LA
På reportasjereisa til Pasadena våren 2004 tok jeg en avstikker opp på Mount Wilson, rett nord for Los Angeles. Selve observatoriet var stengt for publikum, men like ved gikk en liten grusvei ut i et fjelllandskap der palmer vokste i snøkanten. Veien var stengt etter skred, uvisst om det skyldtes vann-erosjon eller jordskjelv eller begge deler. Men jeg våget meg et lite stykke innover, og fikk oppleve stillheten i et fjell-landskap som var spesielt underlig fordi sletta nedenfor meg rommet hele Los Angeles-metroplekset.

Utsnitt av dioramaet fra San Luis reservoir, forminsket

San Luis Reservoir
Jeg stoppet underveis mellom San Fransisco og Pasadena ved San Luis ferskvannsreservoaret. De gresskledte åsene glødet grønt i kontrast mot den smuldrete røde jorda. På mange måter et kunstig landskap - med likevel et natur-reservat. I denne myke berggrunnen ligger nok fortsatt mange dinosaurfossiler begravet.

Los Padres National Forest
På vei fra Los Angeles til San Fransico sommeren 2001 kjørte jeg kystveien nordover, og fikk oppleve Stillehavståka. Jeg måtte tenne billysene midt på dagen, og kjørte i et dystert landskap langs bratte klipper ned mot surklende steinstrender. Men ett sted gikk jeg ut av bilen og oppover åssida. Og hva fikk jeg oppleve? Jo - bare noen meter over veien ble tåka fyllt av lys - og jeg gikk ut i strålende solskinn! Det var et eventyrlandskap der havskodda bølget under meg og innsektene summet over åsene.

Hoover Dam
Jeg var på vei fra Monument Valley mot Las Vegas, og stoppet i solsteika på utsiktspunktet over Hoover-demningen, der enorme el-turbiner henter krefter fra den oppdemmede Lake Mead i Nevada. Det blekgrønne vannet omgitt av knusktørre klipper viste hvordan menneskene kan skape unaturlig natur.

Golden Gate brua i skumringen
I noen få minutter hang Golden Gate-brua varmgul og vektløs i det blå spøkelseslyset mellom natt og dag. Kald Stillehavsluft blåste inn gjennom sundet, og jeg hutret i kortermet skjorte, men tok dette bildet fra ett av de beste utsiktspunktene sammen med mange andre fotografer fra hele verden.

Utsnitt av dioramaet fra Heathrow, forminsket

Heathrow flyplass
Underveis på en av mine mange reportasjereiser fanget jeg et øyeblikk i transitt på Londons storflyplass Heathrow. Det er merkelig fredfullt å sitte et sånt sted der du egentlig ikke har noe annet å gjøre enn å vente på å bli ropt opp for ombordstigning: Et ansvarsløst, sorgløst og egentlig ganske gledesløst sted, men også et sted med store blanke fugler og forventninger i lufta.

Sogndal flyplass
At Sogndal er en annerledes flyplass enn Heathrow, er like sikkert som at jeg har landet på Sogndal og ikke på Heathrow. Og da mener jeg landet for egen maskin. I en Piper Cherokee fra Oslo Flyveklubb, sommeren 1993. Kona mi og jeg fløy fra Klanten på Golsfjellet der vi leide hytte, så via Fagernes for å tanke og videre over fjellet til flyplassen der man lett omskrevet kan synge: "Eg landar på en plass, der som ingen skulle tru at nokon kunne fly". Sogndal flyplass ligger nemlig på ei fjellhylle, og når du tar av mot øst, stuper fjellsida ned under deg og åpner seg mot bregrønne Sognefjorden mange hundre meter nedenfor. Flyet "mitt" står i forgrunnen, og vi tok en kort matpause i gresset utenfor plassen. Sånn er det å være privatflyger - du har plassen nesten for deg selv!

Golsfjellet
Et annet diorama fra ferien på Golsfjellet i 2003. Kona mi Anne Kristine og yngste sønn Øyvind Byhring i et østlandsk fjell-landskap som gir ro i sinnet. Og langt unna hørtes elvesjo og sauebjeller ...

Forminsket utgave av dioramaet fra Besseggen

Besseggen
Sommeren 2003 gikk vi over Besseggen. Det var en lengre tur enn vi hadde regnet med, og turens mest dramatiske øyeblikk var da vi nesten ikke rakk siste båt fra Memrubu tilbake til Gjendesheim. Jeg hadde løpt i forveien og gjort avtale med båtskipperen om at vi skulle rope fra brygga, og hvis han ikke var for langt utpå, skulle han snu. Han snudde! Den som virket minst sliten, var vår lille australske terrier Athos. 9 timers underveis i steinete lende beit ikke på labbene hans! Han måtte bæres et par steder på det bratteste ned selve eggen, men ellers løp han både foran og bak!

Hyttetjern
Et lite tjern i Nordmarka som vi besøker flere ganger hver sommer. Med bil eller tog til Hakadal stasjon, og så halvannen time oppover på skogsbilvei og stier. Etter de siste metrene over et myrfelt blinker vannet mellom gran og furu. Her er det stille og godt å være. Vår australske terrier Athos er helt til høyre i bildet.

Dronningveien, 1972
Dette er mitt eldste diorama, tatt av gymnasiasten Arnfinn Christensen i 1972. På den tida la jeg ut på halsbrekkende lange sykkelturer. Denne vårturen gikk fra Oslo via Bærum over Sollihøgda til Sundvollen. Derfra syklet jeg hele veien opp Dronningveien til Kleivstua på min togirs DBS. Underveis opp tok jeg dette dioramaet med et Practica speilreflekskamera jeg hadde kjøpt brukt. Sykkelturen fortsatte videre nordover til Jevnaker, og så over til Roa og ned riksvei 4 via Harestua og Hakadal til Oslo igjen. Det var nok en tur på nærmere 200 kilometer. Jeg husker at nisten tok slutt ved Jevnaker, og jeg hadde bare et par kroner i lomma til å kjøpe meg en liten Hobby melkesjokolade. Da jeg kom hjem seint på kveld var jeg så matt av sult at jeg skalv på hendene da jeg skulle spise verdens største porsjon havregryn og melk med masse sukker på! Det er sånt man lærer av. Man tåler mye i sin ungdoms vår!

lorg.net 2003 - webmaster/editor - all right and not reserved