Mitt liv i et nøtteskall - del 7[Til forrige del] [Til neste del] Tilbake i folden Kanskje jeg bommet på fettet, for jeg nådde ikke lenger opp enn til reserveplass i uttaket. Der stod jeg. Sola skinte og jeg var fri til å gjøre det nest beste ut av livet mitt, for det beste fikk jeg ikke adgang til. Jeg gikk en lang tur gjennom byen og sorterte ut frynsene av fortida. En av frynsene het definitivt sykepleierskolen. Hva om jeg samlet frynsene og flettet dem sammen til en tråd igjen? Kunne sykepleierskolen være en tråd som holdt? Nølende troppet jeg opp på Aker sykepleierskole midt i august. Jeg ble tatt imot med åpne armer og nærmest sugd inn i klasserommet. To dager var jeg tilbake på forelesninger i sykepleie og kirurgi. De godkjente til og med den avbrutte praksisen fra halvannet år tidligere. Seinere har jeg mange ganger lurt på hvorfor jeg fikk en så overveldende VIP-behandling. Jeg tror faktisk at lærerne på sykepleierskolen følte skyld etter at jeg så brått sluttet. Og kanskje hadde de litt grunn til å føle skyld også. Det kan være ganske tøft å være gutt på en kvinnedominert arbeidsplass. En av lærerne mine sa åpent at hun hadde sett hvordan jeg ble frosset ut på ett av praksis-stedene. Så er det kanskje ikke bare menn som kjønnsdiskriminerer.
Praksis på sykeavdelingene gikk lettere nå, som jeg gjennomgikk det hele med tunga litt mer i kinnet og noen års ekstra livsfett på nervetuppene. Jeg skjønte vel halvveis at jeg neppe ville gjøre sykepleien til min livsbane, men satte sprøyter og skiftet bandasjer og gikk medisinrunder for å bli ferdig og for å kunne begynne på noe nytt. Våren 1981 var jeg kommet til psykiatrisk semester, det nest siste. Vi ble kjørt i minibuss til Dikemark sykehus. Jeg havnet på avdelingen Borgen, et dystert sted med tungt schizofrene pasienter. Kontrasten var stor mellom de levende spøkelsene i mørke korridorer og de frodige vårfargene utenfor. Noen av pasientene var unge menn på min egen alder. Hvordan kunne de holde ut uke etter uke innestengt i lukten av kålruletter, når blomstene anget i solgløden utenfor? Ukene på Borgen gjorde meg vettaskremt for psykiske lidelser, og kanskje var det derfor jeg bestemte meg for en ekstra rå og het sommer. Fredsmarsjen 1981 Jeg hadde sett plakater for en marsj mellom København og Paris. Fredsmarsjen 1981 - arrangert av en gruppe norske kvinner. Vel - jeg var fortsatt for fred, om enn desillusjonert etter å ha opplevd hvordan Folkereisning mot Krig falt sammen i organisatorisk impotens på landsmøtet et par somre tidligere. Men å gå fra København til Paris - det hørtes ut som en intens opplevelse, intens nok til å blåse stanken av kålrulettene fra Dikemark ut av hodet mitt en gang for alle. En regngrå junidag satte jeg meg på en chartret buss foran Østbanen i Oslo. Bussen var full av fredsdamer - og noen få menn. Turen gikk fra Oslo langs E6. Allerede på første stopp i Sverige ble det klart at dette var frilyndte damer. De tok i bruk både dame- og herretoalettet på kafeen for å avhjelpe køen, til den eldre busssjåførens indignerte fortvilelse. Han nektet å tisse på en do full av damer. Vel framme i København ble vi innkvartert i gymsalen på Albertlund ungdomsskole. Jeg rullet ut soveposen og lot eventyret begynne. I dusjen skimtet jeg nakne damer i alle aldre. Hva så - dette kunne jeg fra før etter året på Bamsebo! Jeg gikk ut og såpet meg inn med blasert rutine. Men du, så søte de var, de unge ... Dagen etter tok vi S-banen inn til Rådhusplassen i København. Her tronet en stor fredsdue på en jordklode, båret oppe av et rammeverk mellom tre sykkelhjul. Denne håndtrukne doningen ble vårt samlingspunkt langs Europas veier i ukene som fulgte. Marsjen gikk de første kilometrene fra Rådhusplassen til Valbyparken. Her talte blant andre Daniel Ellsberg. Men viktigere enn ham var reisefølget jeg hadde skaffet meg, tre norske jenter. En av dem var ganske liten og småpikeaktig. På toget tilbake til København oppfattet jeg at hun het Byhring til etternavn, og at hun var i slekt med Carsten Byhring. Hm - det var absolutt noe ved henne! Tre damer og en gutt gikk på Tivoli den kvelden. Jeg fikk den unge Byhring opp i den lille berg- og dalbanen. Hun skrek vidunderlig og klamret seg til meg. Kulørte lykter lyste opp min fryd i sommerskumringen. Dagen etter satte en brokete folkemasse seg i bevegelse fra Valbyparken nedover den brede gata i retning mot Roskilde. Med i følget var også fire japanske munker i gulorange kjortler. Slike munkefølger vandrer uopphørlig rundt i verden med sine håndtrommer og sine bønnerop for fred. Nå var fire av dem med oss. De var trofaste hele veien fram til Paris. Vi gikk ut av København og kom ut på bondelandet. Det var et flott fantefølge av fargerike mennesker og krydrede lukter. Her var det plass for både de skvære og de sære. En underlig sinnslidende italiener satt og bæsjet i veikanten, men han luktet i alle fall ikke kålruletter.
Alle var med, alle ble godtatt. Her var en gammel mann med hjerteproblemer, som måtte låne sykkel i starten og ble lagt inn med blå lepper og pipende pust etter et par dager. Men jeg traff ham igjen i Frankrike, brun og struttende sunn og strålende glad. Her var jøden Miroff, som leste uforståelige dikt på russisk og solgte fersk mat som han selv hadde kjøpt i butikker langs ruta. Men hadde du ikke penger, fikk du mat av Miroff likevel. Og den lille gale italieneren var med. Han forsvant riktignok en periode etter å ha mumlet rasende for seg selv og slått etter de pene jentene, men kom så tilbake og ble tatt opp i det bølgende havet av mennesker. Det ble sunget, snakket, ledd og grått litt. Hender fant hverandre, andre skilte lag, enmannstelt ble tomannstelt og soveposer fylt til bristepunktet. Oh yeah. Byhring-jenta og jeg ble gående ved siden av hverandre. Du snakker så lett når du går. Først delte vi matpausene sammen med de andre, men etterhvert fant vi fredelige plasser for oss selv. Innen vi var kommet til Korsør, visste vi mye om hverandre. Hun het Anne Kristine, men alle kalte henne Tine. Og en kveld i Korsør gikk vi turen på stien som skulle føre livene våre sammen. Stien endte på en odde med utsikt over sjøen. Båtene fra havna gled som lysfantasier ut i den varme skumringsdisen. Jeg våget spranget, og betrodde min kjærlighet. Nå, over tjue år seinere, har vi tre barn, hus, bil og hund. Og jeg angrer ikke et sekund. Det har vært et eventyr fra første stund. Fra Korsør tok Fredsmarsjen båt videre til Kiel. Og her skilte de nyforelskede lag. Anne-Kristine skulle videre på campingferie med familien. Ville jeg noensinne se henne igjen? Jeg husker samme kveld, da jeg gikk en ensom kveldstur i en liten landsby i det frodige nordtyske bondelandet. For første gang i livet mitt fikk jeg oppleve den sanne betydningen av ordet lidenskap. Jeg var fyllt av henne, opprevet av ømhet, lengsel og uvisshet. Aldri hadde jeg følt meg mer intenst levende, intenst tilstede. Jeg var der jeg ville være: Mange hundre mil fra kålrulettene på Dikemark. Etter hvert fant både jeg og Fredsmarsjen en ny likevekt langs landeveiene i Tyskland. Folkehavet fra de første dagene gjennom Danmark hadde skrumpet inn til en liten menneskebekk på noen få hundre fotfolk. Men de japanske buddhistmunkene gikk foran og sang og trommet, en livspuls for dem som fortsatt ville være med. Og bak trillet fredsdua og jordkloden på sykkelunderstellet. I min intense lengsel etter hun som hadde forlatt meg, fant jeg annet reisefølge: En høy, mager, dansk jente. Hun var agronomstudent og roverspeider, en merkelig intellektuell kyniker som raskt tok styringen over hverdagene våre. Hun bestemte hva vi skulle spise, hun fikset overnatting. Jeg diltet etter, halvt apatisk av kjærlighetssorg. En natt fikk vi innkvartering hos en firskåren tysker i femtiårene med en vek og innesluttet tenåringssønn. Far i huset var Norgesvenn og viste oss super-8-filmer fra padleferier i barsk norsk natur. For ham var Norge vikinglandet, kjempers fødeland. Da vi etterhvert høflig ba om å få legge oss, ble han av en eller annen grunn dypt skuffet. Jeg tror vi ødela bildet han hadde bygget seg opp av staute blonde overmennesker fra nord. Det var ett eller annet han ventet av oss som vi ikke gav ham. Vi ble henvist til soveposer på balkongen, mens han satt oppe flere timer i stuen og spilte Wagneroperaer så det gjallet ut i den varme natten. Jeg tror han prøvde å gjenopprette sitt verdensbilde. En hetebølge slo over Tyskland og Fredsmarsjen. Munkene trommet ufortrødent videre, men jeg kastet meg inn i skyggene når pausene bød seg og slubret i meg hele kartonger med quark, en syrlig melkedrikk. Den danske jenta hadde bestemt at vi skulle spise müsli, så det gjorde vi. Hver kveld slo vi opp telt, og hver morgen våknet jeg langt inne på hennes halvdel. Heten og brunsten drev meg ubevisst over mot hennes magre favn. Men hun bare lo av meg. Så kom dagen jeg ikke orket å gå lengre. Jeg fikk feber, og har noen uklare minner av at jeg sjanglet het og kraftløs fram over asfalten, halvt utafor meg selv. Og så kom Anne Kristine tilbake. Hun kom med jerntoget nordfra, og møtte mennesketoget i gatene i den lille byen Wesel på grensen mot Nederland. Noen må ha forbarmet seg over meg, for den kvelden fikk jeg en god, oppredd seng av en vennlig tysk jente. Jeg sovnet glødende het, og våknet feberfri, men blåst for krefter. Anne Kristine og Fredsmarsjen gikk videre uten meg. Jeg brukte dagen i Wesel til å komme til meg selv og kjøpe nye joggesko. Så tok jeg bussen over Rhinen og fant Fredsmarsjen på en idrettsplass. Anne Kristine hadde slått opp telt, og jeg slo opp mitt like ved. Hetebølgen var over, og vi fortsatte gjennom regn og vind langs nederlandske og belgiske veier. Sør for Brussel gikk vi fra velordnede nord-Europa til pittoreske sør-Europa. En kveld kom vi til en geitefarm, der vi slo opp teltene på en liten eng som vanlig. Gresset var vått etter nok en regntung dag, men vi var vant til det og gikk på oppdagelsesreise i den lille landsbyen. I en cafe var det dans. Lokalet var fullt, og orkesteret var et familieorkester med mor på elektronisk orgel, sønnen på trommer og en datter som skrålte på fransk. Det var som å møte etterkommerne etter folkene i Asterix-landsbyen. Anne Kristine og jeg svingte oss sammen med barn og bestemødre og gubber og andre ungdommer. Dette var ikke folklore. Det var folkeliv, og vi var en del av det.
Flere og flere sluttet seg til da vi nærmet oss Paris. De kom med toget og hadde noen dager å avse - velordnede og litt høyrøstede nordboere med rene t-skjorter, nye joggesko, små praktiske rypesekker og begynnende gnagsår. Vi som hadde gått i ukevis, hadde landeveien i blodet. Vi fløt stille inn mellom de nyankomne. Så kom vi omsider til Paris. Fredsmarsjen hadde vokst fra noen hundre til over titusen, og alle slo leir på en stor gresslette på den nedlagte Le Bourget-flyplassen. Ved solnedgang satte de buddhistiske munkene seg ned i gresset. Vi andre ble bedt om å sette oss rundt, men lage en åpning i sirkelen i retningen mot nymånesigden i vest. Så begynte de å synge, tonebuer slynget seg rundt hverandre på pillarer av trommeslag og små ornamenter fra messingklokker. Det var et vakkert og surrealistisk bilde: Munkene og halvsirkelen av mennesker som åpnet seg mot nymånen, mot kveldsgløden med silhuetter av nakne mennesker i vaskekø foran vannvogna, og i motsatt retning bak munkene et romskip. Det kunne vært en scene fra en framtidsfilm. Romskipet var en Arianerakett, en del av flyutstillingen på Le Bourget. Jeg forlot munkene, kledde av meg og stilte meg i køen foran vannvogna med vaskefatet mitt. Neste dag ble Fredsmarsjen et triumftog. Over tjue tusen mennesker marsjerte i gatene fra Le Bourget inn mot sentrum av Paris. Olof Palme var der, og snakket ivrig med marsjdeltakerne. Et øyeblikk ble jeg grepet, og fikk ny tro på freden. Noen år seinere skulle Olof Palme bli skutt. Men den kalde krigen tok likevel slutt. Vi gikk i strålende sol, og utallige musikanter spilte på alle slags instrumenter. Det var en fest. I en vinduskarm i tredje etasje i en av de typiske gamle gråhvite bygårdene i Paris satt en ung mann og spilte saksofon, og jeg svarte med min lille blokkfløyte. Så kom uværet. Uværet kom i det vi fylte plassen der en scene og store høyttalere var rigget for det avsluttende arrangementet. Men folk flyktet til alle kanter da vindkast, torden og skybrudd slo ned over byen. Lite hjalp det at noen ropte fortvilet over høyttalerne at vi måtte bli stående, for det var nå det begynte. Det var nå det var slutt. Brått, uventet, etter uker langs Europas landeveier, var det slutt. Vi var klissvåte, og søkte tilflukt på en kafe. Fredsmarsjen var oppløst i regnvann, og vi var plutselig vanlige turister i Paris. Fra fotgjenger i Europa til fotsoldat på Kampen Fra Paris gikk livet på skinner fra Gare de Nord tilbake til Oslo og siste halvår på sykepleierskolen. Idealist som jeg var, ville jeg være helse-Norges fotsoldat. Jeg gikk rett fra avsluttende eksamener til Kampen Sykehjem, som lå fem minutter fra min leilighet i den forfalne bygården på Tøyen. Der fikk jeg plass i et søsterfellesskap av den gamle skolen. Her var gamle søster Olga, en mager, liten energibunt av en kvinne, kommandør over 2-posten. Med ordre på stramt sørlandsk holdt hun jerndisiplin over "jentene" sine, pleiermedhjelpere uten annen faglig opplæring enn kommunale weekendkurs. Men søster Olga fikk tingene gjort. Jeg ble plassert på 3-posten, sammen med søster Katalin. Hun var liten og fyldig, med ungarsk aksent tross mange år i Norge. Jeg fikk aldri vite hva som hadde ført henne hit. Hun regjerte også med kommandørs verdighet, men i motsetning til søster Olga hadde hun ikke jentenes respekt. På 3-posten var derfor arbeidsdagene adskillig mindre disiplinerte. At en ung, usikker gutt skulle dele søsterverdigheten med Katalin på post 3, ble nesten for mye for henne. Hun sa aldri noe til meg, men skrev små rasende lapper med rød skrift og mange understrekninger på et underlig gebrokkent norsk hver gang hun mente jeg gjorde noe galt.
Jeg hadde likevel nok å gjøre. Det var akutt mangel på både sykepleiere og stikklakener, og jeg spratt som en strikk opp og ned trapper mellom de fire avdelingene med medisiner og lintøy fra nødlageret inne på sprøyterommet, det bare innvidde fikk vite om. Aldri har jeg vært i så god form som etter det halve året på Kampen sykehjem. Jeg trakk pusten dypt inn og startet en halv time tidligere på jobben for å rekke alt, og pustet først ut når jeg kunne overlate ansvaret til sykepleieren på vakt etter meg. Men det var et privilegium å få arbeide med de gamle. Her var et døende ekko av det gamle Oslo, et fattigere men kanskje også hjerteligere Oslo. Her var den gamle, tykke damen som hver morgen generøst inviterte meg opp i sengen sin. Hun lærte meg en sang også: Det gjør ingenting for saken Her var en mager kvinne med et intelligent blikk som hadde mistet språket etter hjerneblødning. Det eneste hun kunne si var "så mye, så mye". Jeg forstod "så mye" ut av tonefallet til en som kunne si så lite. Og så ble jeg kjent med den lille, krokete kvinnen som alle sa var så stygg, men som jeg syntes var vakker. Når jeg kom med medisinene, løftet hun den gamle, rynkete hånden og klappet meg liksom trøstende over håndbaken. Hun hadde vært syerske og levd i trange kår på Kampen, fikk jeg vite. En stillferdig vennlig sjel, dypt nede fra sin demens. Sykepleieryrket har også sine groteske og fryktelige øyeblikk, og de som har vært lenge i yrket har sikkert mange flere historier enn meg. Flere pasienter slet med forstoppelse, og hvis både fiberrik kost, rikelig drikke, naturlige og unaturlige avføringsmidler og klyster sviktet, måtte sykepleieren "plukke". Det vil i praksis si at jeg måtte stikke en behansket finger inn i endetarmen til pasienten og dra ut de harde klumpene av avføring. En kvinne skrek av smerte da jeg gjorde dette. Men hva skulle jeg gjøre? La henne få tarmslyng? Og hva skulle jeg si da hun ba om å få dø? Noen av pasientene hadde groteske decubitus eller liggesår. Til tross for vannmadrass og snurutiner ble trykket fra utstående knokler så stort at både hud og kjøtt døde og råtnet inn til beinet. Jeg husker et slikt sårstell, der pussen rant av blottlagt bein og liklukten hang tungt i rommet. En ung jente som nettopp hadde begynt som sommerhjelp, skulle hjelpe meg. Jeg hennes forferdelse, og hun kjempet for ikke å brekke seg. Slikt må en arbeider i helsevesenet klare. Og jeg klarte lukten av råtne liggesår på Kampen langt bedre enn lukten av kålruletter på Dikemark. En gang kom jeg inn til en eldre mann med morgenmedisinene. En ganske erfaren pleiemedhjelper matet ham med havregrøt, men jeg så straks at mannen var moribund, døende. Pleiemedhjelperen insisterte på at mannen var som vanlig. Jeg var fersk i yrket og ble usikker, men hele skikkelsen i sengen hadde den særegne utstrålingen til døende. Jeg gikk for å ringe pårørende, og da jeg få minutter senere kom tilbake, stod flere forskrekkede "jenter" inne hos mannen. Han trakk sitt siste surklende sukk, med havregrøt i halsen. Å få se og ta i døde mennesker er ett av privilegiene ved å arbeide i helsevesenet. Døden er gjemt bort i vårt samfunn. Vi trenger å se døden for å se livet med riktig perspektiv. Døde mennesker er ikke uhyggelige. Men de utstråler et dypt alvor, det samme alvoret jeg opplevde da jeg fikk se mine egne barn bli født. Du snakker uvilkårlig lavt i et rom der det ligger et dødt menneske. Også de andre beboerne ble forskånet fra å se de døde. Egentlig mener jeg det var galt. Vi la en dyne over den døde og en pute i fotenden for å kamuflere skikkelsen under, og trillet sengen fort gjennom korridoren ned til kapellet der vi utførte dødsstellet. En gang fikk vi selskap av en beboer i heisen ned. Dødsstellet var en opplevelse for seg. Negler på hender og føtter ble klippet, og en lapp med navnet bundet rundt stortåen. Hele kroppen ble vasket. Den lå der, så forsvarsløs, så meningsløs med sin manndom eller kvinnelighet. Så ble endetarmen og eventuelt vagina tamponert, det vil si at vi stakk en eller flere gaztupfere inn i åpningene for å hindre at illeluktende gass skulle trenge ut siden. Når vi snudde den døde, kom det surkling fra strupen idet lungene ble utvidet eller presset sammen - den siste lyd den døde noensinne gav fra seg. Det er rart å tenke på at jeg har vært med på dette. Det er så lenge siden - så fjernt fra det jeg arbeider med nå. Men jeg er glad for at jeg har fått oppleve det. Og jeg er fortsatt full av respekt for de gamle jeg fikk møte, de gamle som bar sitt liv i lidelse med tapperhet og verdighet mens de ventet på sin tur med heisen ned til kjølerommet og kapellet. Og en dag skal det bli min tur også. [Til forrige del] [Til neste del] lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved |
