Mitt liv i et nøtteskall - del 6[Til forrige del] [Til neste del] Fri Plutselig var jeg fri. Det var en magisk og skremmende frihet. Jeg flyktet fra spørrende blikk på sykepleierskolen, ned til en gammel leilighet på Rodeløkka som jeg fikk låne av en venninne. Hun var praktisk og jordnær da jeg fikk overta leiligheten:
-Her er TVn, og her er et pornoblad du kan runke til. Jeg frøs mye den tida. Stod tidlig opp i vintermørket for å dele ut aviser på Grünerløkka, for noe måtte jeg jo leve av. En natt var det mildvær, og store snøras dundret fra mønene, men jeg ble ikke truffet. Det var sårt, ensomt og sterkt å gå der i den kalde byen og ikke vite hva det skulle bli av meg. Etter en stund fikk jeg jobb som redaksjonssekretær i Ikkevold, avisa til den gamle pasifistorganisasjonen Folkereisning mot krig. For en ganske liten lønn skrev og klistret jeg artikler . Noen av mine betraktninger "I høyre marg" ble godt mottatt av Ivar Johansen, som var redaktør den gangen. Jeg ble oppmuntret til å skrive mer. Jeg intervjuet en forsker i Forsvarets mikrobiologiske laboratorium, en livlig gudbrandsdøl i femtiårene som langtfra var noen skummel bakteriekriger, men snarere en mild faderlig mann som viste omsorg for den pjuskete langhårete fredsaktivisten som kom på besøk. Jeg intervjuet også Johan Galtung på telefon fra Geneve. Det var ikke spesielt krevende. Spørsmålene var sendt i brev på forhånd, og Galtung snakket rett inn på en kassettopptaker som jeg holdt inn til telefonrøret. Svarene var så formfullendte at den ærbødige unge journalist kunne skrive dem rett av lydbåndet og inn i spaltene. Etter hvert ble Folkereisning mot krig hjemsøkt av en opprivende strid. En fraksjon mente at voldelige frigjøringsbevegelser måtte tillates, og at de absolutte pasifistene var naive. Den andre fraksjonen mente det motsatte. Striden kuliminerte på landsmøtet i Lillehammer. De voldelige frigjørerne var også for totalavhold og mente at øl skulle forbys på den sosiale tilstelningen om kvelden. Dette budskap ble mottatt med forferdelse og harme av de fredelige. Dermed var splittelsen et faktum. De voldelige reiste tilbake til Oslo med første tog, og stiftet sin egen fredsforening for voldelige frigjøringsbevegelser. Den het "Motvind", tror jeg. De andre dro hjem med neste tog i et vakkert forsommerlandskap. Jeg konkluderte stille for meg selv at hvis ikke en gang Folkereisning mot krig kan løse sine egne konflikter, så er det lite håp for atommaktene. Så trakk jeg meg stille tilbake fra hele kalebikket. Den lånte leiligheten på Rodeløkka var ikke noe blivende sted. Naboen min var en ung enslig mor som spilte sangene fra musikalen "Grease" på fullt volum gjennom tynne pappvegger inn i dagligstua mi, mens hun skrålte til av full hals: "You´re the one that I want - hoo hoo hoo" ... Jeg så henne bare en gang. Tøyen Etter kort tid gikk ryktene om fremleieforholdet, og venninnen min fikk valget mellom å kaste meg ut eller selv bli utkastet. Heldigvis hadde jeg klart å skaffe meg noe nytt - eller rettere sagt noe veldig gammelt. I en falleferdig gård på Tøyen plasserte jeg åttitusen kroner av farsarven hos et ungt smekkert par som tok seksti tusen under bordet for denne overdragelsen. Sånn var det på syttitallet, den gangen boligprisene var kunstig nedregulerte. Obligasjonen jeg mottok lød på femogtjue tusen. De ukvitterte fem og femti tusen så jeg aldri noe mer til. Leiligheten på Tøyen var kald og mørk. Rett utenfor dundret bilene forbi i Jens Bjelkes gate, og tunge trailere fikk grunnen til å duve. Men i lyse sommernetter satt jeg oppe om natta og diktet og tegnet. Det store diktet om mennesket og universet var ferdig, etter tre år. Jeg hadde begynt å tegne til diktet. Store fotorealistiske fettstiftbilder, ett til hvert vers. Andre bilder laget jeg i tegneseriestil, med tusj og gråtoner klistret på med innkjøpte rasterark formskåret med skalpell. Jeg vet alt om materiens iboende krøllethet. Bilder og dikt ble til lysbildeserien "Retrett". Fem år brukte jeg fra første ord til siste strek. Så sendte jeg inn lysbilder og dikt til NRK Fjernsynet. Kringkastingsrådets sekretær Leif Stavik arbeidet den gangen i kulturavdelingen, og han brukte noen måneder på å bestemme seg for å legge lysbildene på is. Der ligger de vel ennå, et sted nede i NRKs frysekjellere. Jeg skiftet avisruter fra Grünerløkka til Tøyen. De tre budrutene krevde at jeg løp like mange etasjer opp og ned hver morgen som begge tårnene i World Trade Center, som har delt skjebne med de gamle bygårdene på Tøyen. Jeg likte å være avisbud. Navnene i oppgangene lærte jeg utenat. De ble som magiske formularer, trylleregler: "Stenersen og Kahn, Olavsvik og Thue" ... En fin vårmorgen stod en frodig ung kvinne med bare bryster i vinduet i tredje etasje av bakgården og ba om et gratisnummer. Hva ville skjedd hvis jeg sa ja? Jeg var ung og svett av trappeløping, sprek og varm og med joggebukser som satt ganske løst. Men jeg løp forbi. I budets gratiseksemplar av Aftenposten leste jeg en annonse for flygerutdannelse i USA. For seksti tusen kroner kunne du kjøpe deg et halvt års intensivkurs hos North American Institute of Aviation og sikre deg plass i annenflygersetet på små transportfly over there. Jeg meldte meg på uttakingstesten på SAS-hotellet i Oslo, men den lille skriften krevde fullført førstegangstjeneste og derfor fikk jeg kalde føtter. Jeg hadde ennå ti måneders siviltjeneste foran meg. Vel - så fikk jeg ta den først. Bamsebo Så snart jeg hadde meldt min interesse fikk ble jeg innrullert på Dillingøy leir. Der ble vi innkvartert i en sivilforsvarsbrakke. Jeg husker ennå de koselige gamle rommene med skikkelige køyesenger. Det var nesten som å være i militæret igjen, bortsett fra at vi manglet uniformer. Jehovas vitner okkuperte en egen avdeling ute på Dillingøy, for de nektet rutinemessig og prinsipielt en hver form for militær eller sivil tjeneste, men lot seg villig stenge inne på bondelandet i Østfold i en slags skreddersydd tvangsarbeidsleir der de vel neppe gjorde annet nyttig enn å ta oppvasken for hverandre. Vi andre dødelige kunne velge og vrake fra en oppslagstavle med ledige jobber. Jeg hadde nettopp fått lusekofta og det andre arbeidstøyet og ville til skogs, men skogsarbeide var ikke å oppdrive. Så falt blikket mitt på en lapp der det stod: Bamsebo - en mann snarest. Jeg slo til, mest på grunn av det morsomme navnet Bamsebo. Så skulle jeg altså bli barnehageonkel. Den andre natten snek jeg meg ut av leiren sammen med en sauebonde fra Telemark som hadde gammel Opel. Vi gikk på konsert i Chateau Neuf. Etterpå overnattet sauebonden på sofaen hos meg på Tøyen. Vi følte oss veldig rampete, men ble ikke oppdaget, for vi var på plass tidlig neste morgen tidsnok til blodprøvebussen til Fredrikstad. Noen grå høstdager seinere stod jeg foran porten til Bamsebo barnehage. Den drives av Studentsamskipnaden i Oslo, og ligger bak kjemisk institutt på Blindern, to lave mursteinsbygninger som står der den dag i dag. Bestyreren tok forvirret imot meg. Egentlig trengte de ikke flere sivilabeidere, sa hun litt oppgitt. Lappen på Dillingøy skulle vært fjernet. Men jeg stod nå der og var ikke til å unngå. Dermed havnet jeg på avdelingen "firer´n" sammen med et annet mannebein på daglønn fra staten.
Men Bamsebo var mer enn unger. Bamsebo var kjent for sine ville fester som kunne strekke seg over flere dager. På disse festene slo ansatte og foreldre ut håret. Og den forfrosne sivilarbeideren fra Tøyen ble trukket inn i varmen av damer som visste hva de ville. Den aller villeste sommerfesten begynte på Bamsebo, og fortsatte på jazzklubb i byen. Allrede der begynte jeg å bli susete av for mye drikke. Jeg husker at Karin Krogh sang og at jeg danset med ei trønderjente, et flott kvinnfolk, sjef for fagforeninga på Bamsebo. Det ble brann i et askebeger, jeg prøvde å slukke med øl og askebegeret sprakk. Så suste vi ut av jazzklubben. Trønderjenta var tissatrengt til bristepunktet og satte seg ned midt på Tullinløkka så spruten stod med meg og en "sjømann" som anstand. Så gikk ferden til leiligheten min på Tøyen for å hente en brun flaske med ren doktorsprit, donert av moren til ett av barna, for hun arbeidet på kjemisk institutt. Med doktorspriten som drivstoff fortsatte festen tilbake i Bamsebo. Det var sommernatt, og vi dro stereoanlegget ut på terassen klokka tre om morgenen. Diskomusikken gjallet mellom murveggene på Blindern, og tilslutt hadde alle kollapset, bare trønderjenta og jeg danset videre i bare underbuksa. Det var hett og frodig og vilt og endte med rått begjær i kosekroken inne på en av avdelingene. Så videre til Frognerparken for nye runder. "Sjømannen" hadde skaffet en plastpose med enda mer drikkevarer, og jeg var ute av stand til å si nei når jeg ble budt. Det endte i andedammen nedenfor Herregårdskroa. Det husker ikke jeg. Jeg har bare et svaiende erindringsbilde av noen sinte politifolk som skjøv meg unna når jeg overhjelpsomt snakket dem i senk for å "forklare alt", og at jeg få minutter seinere falt overende i gresset i Frognerparken og sovnet. Jeg våknet noen timer seinere med rødvinsflekkete skjorte og grønske på buksa og trippet skjelvende hjemover. Der fant jeg fram urtete og nyetestamentet og prøvde å bli menneske igjen.
Etterhvert kom Audun fra Telemark, en trivelig kar som spilte gitar. Da var vi hele tre sivilarbeidere på "firer´n", så aldri har vel en barnehageavdeling vært bedre bemannet. Audun og jeg fant straks tonen. Han hadde hørt rykter om forholdende på Bamsebo, og jeg var nå den erfarne veteranen som kunne innvie ham i frynsegodene, for eksempel fellesdusjingen etter gymtimene på Blindern med barna. På Bamsebo var vi veldig naturlige inntil grensen mot det overnaturlige. Det var fint for en ung mann å få se noen nakne jenter, selv om det holdt hardt noen ganger. Og kanskje syns jentene det var litt artig å se Audun og meg også ... En kveld tok jeg med båndopptakeren min fra Tøyen, og Audun og jeg spilte inn en låt som han hadde komponert om innflytterens harde kår i Oslo: Oslo, si meg hva er det Og jeg piffet sjela mi ut i en klagende og småsur blokkfløytesolo. Jo, vi var to forfrosne men likevel ganske glade gutter. Jeg sendte inn båndet til NRKs Lydbåndmiks, programmet for amatøropptak, der låta ble kringkastet for hele Norge. Drømmen om NRK NRK lå rett bak Bamsebo. På et sivilarbeidermøte fikk jeg se et ansikt jeg husket fra noen år tidligere. Det var Helge Krabye, lydteknikeren fra NRK som jeg hadde møtt på møtene til "Moon-sekten", Den forente familie . Den gangen hadde vi snakket sammen en vakker midtsommerkveld i Frognerparken, og nå tok jeg mot til meg igjen for å høre om han husket meg. Joda, han visste hvem jeg var. Helge var en av programlederne i Lydbåndmiks, og nå våget jeg meg frampå med noe av det jeg hadde liggende i lydkroken under hemsen på Tøyen. Jeg ble invitert som gjest i Lydbåndmiks, og gikk storøyd og storøret inn i ett av NRKs lydstudioer for aller første gang. Det var endatil ett av musikkstudioene, for alle talestudioene var opptatt den kvelden. Helge rigget opp to mikrofoner mellom skjermbrett for å dempe akustikken av det svære rommet der jeg noen år seinere som lydtekniker i musikkavdelingen skulle få gjøre opptak av Arne Frangs jazzkvintett. Hadde jeg bare visst det den gangen! Helge satte igang første del av mitt hjemmelagde hørespill "Flight 13 til Slaraffenland savnet", om møtet mellom to havarerte flygere og utenomjordiske monstere. Så intervjuet han meg om hvordan jeg hadde laget lydeffektene. Jeg gjorde et nummer av den metalliske dunkingen på den flygende tallerkenen som drev handlingen framover med lysårfart, bokstavelig talt. Den hadde jeg nemlig laget ved å gå en sen kveldstur med min portable kassettopptaker fra Tøyen til øverst i Damstredet, der det står en bronseskulptur av en gås. Den hadde den rette hule klang. Etter den kvelden var jeg ytterligere overbevist. Helge var mitt forbilde, og jeg ville inn i eventyrriket NRK som lydtekniker. Tida i Bamsebo barnehage var ute. Det var et slitsomt men utviklende pusterom mellom livskrisene. Jeg kom fra en avbrutt utdannelse, og tok farvel med kollegene i Bamsebo en fin sommerdag. Stein Grieg Halvorsen stakk til meg et vakkert brev som jeg har gjemt på. Han var en generøs mann, myknet og kloknet av alderen. Jeg håper at jeg blir som ham når jeg blir gammel. Så gikk jeg ut i sommeren med en fullført siviltjeneste og en avbrutt sykepleierutdanning. Hva skulle jeg gjøre? Søke på lydteknikerkurs i NRK, selvfølgelig! Jeg passerte det første nåløyet og ble innkalt til øreskylling, hørselstest og fargediskrimineringstest der vi skulle sortere små fargebrikker etter nesten umerkelig små valøroverganger, for dette var i fargefjernsynets barndom og man tok fargene svært seriøst. Vi gjennomgikk også en almenorienteringstest der det blant annet ble spurt om hva jeg forbandt med 9. april og hvor mange prosent fett det er i kremfløte. [Til forrige del] [Til neste del] lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved |
