Mitt liv i et nøtteskall - del 5

[Til forrige del] [Til neste del]

Sykepleiereleven.

Aker Sykepleierskole
Sykepleierstudenter på vei fra skolens internat opp til avdelingene i grålysningen en høstdag, 1978.
Jeg møtte med nyspissede fargeblyanter, nye permer og tomme notatblokker til første dag for Aker Sykepleierskoles 107. kull. Vi var fire gutter i en klasse på nær 30 elever. Jeg husker at vi satt i gresset utenfor sykepleierskolen de siste seinsommerdagene med stikkende sol og doven veps. Samtidig flyttet jeg inn i tiende og øverste etasje av sykepleierskolens internat - bygningen som ligger vis a vis Sinsenkrysset og ligner på en transformatorstasjon.

Alle guttene på sykepleierskolen var samlet i tiende etasje av bestyreren - eller "sheriffen" som vi kalte henne. Sheriffen hadde visstnok en ide om at guttene måtte samles i en etasje for å unngå utilsiktet befruktning i dusjen. Sheriffen var dårlig likt, men sheriffassistenten, en eldre forsiktig dame, fikk en slags kultstatus som undertrykket. Tiende etasje ble raskt den mest støyende etasjen. Her var de største og mest hårete festene og stereoanleggene samlet på få kvadratmeter. Rommet mitt var så smalt at jeg bare så vidt kunne strekke meg ut på tvers fra vegg til vegg, men jeg hadde senga inntil de høye vinduene slik at jeg så rett ned på Sinsenkrysset og videre ut over byen. Flottere utsikt har jeg aldri hatt fra noe soverom, og heller aldri flottere lyd.

Sykepleierstudenter, 1977
Nye sykepleierstudenter 107. kull Aker Sykepleierskole på Bella Napoli, høsten 1977.
Jeg kjøpte nemlig etasjens aller mest hardtslående stereoanlegg, det lodneste av de lodne. Det bestod av en Dynaco forsterker og en ganske diger Cervin Vega bassrefleks høyttaler supplert med to små diskantsatellitter. Med disse tre høyttalerne laget jeg meg et kvasi-surroundanlegg ved hjelp av rester fra den store quadrophoni-bølgen som hadde skyllet over landet noen år tidligere og etterlot seg billig drivgods i bruktsjappene. Hele det lille rommet fungerte som et gigantisk trykkammer på adskillig tusen liter, og bassmembranet satte lufta i bevegelse på en måte som jeg aldri har opplevd noe annet sted, heller ikke i konsertsaler med anlegg på mange titusen watt.

Siden internatet var bygget som en enorm betongsilo, forplantet vibrasjonene fra våre lodne manndomssymboler seg nedover i etasjene og tiltrakk alltid nok jenter til å holde i gang ville fester som først tok virkelig av når sheriffassistenten hadde tatt kvelden. Vi hadde vårt eget husorkester med gitar, bass og meg på tenorblokkfløye. Det ble sunget og drukket mye, men aldri inntraff den utilsiktede befruktningen som sheriffen fryktet. Vi var jo sykepleierelever og hadde lært om prevensjon.

Akers Tiende, julenummer 1977
Omslagssida på Akers Tiendes julenummer 1977. Klikk på bildet for å se artikkelen med parodi på sykepleievitenskap!
Skjønt sykepleierelever - fra og med 107. kull skulle det hete sykepleiestudenter. Jeg hadde begynt på sykepleierskolen fordi jeg aktivt hadde valgt vekk en akademisk løpebane til fordel for et håndens og hjertets praktiske yrke - trodde jeg. Lite var jeg forberedt på den "sykepleiervitenskapen" som vi i tiende raljerte vilt over. Jeg redigerte også etasjens egen avis "Akers Tiende", trykket på spritduplikator og delt ut gratis. Der laget jeg en satire over hvordan det å servere en tørst pasient et saftglass kunne forvanskes til et kvasiakademisk kaudervelsk. Denne artikkelen gikk fra hånd til hånd blant studentene på Aker Sykepleierskole. En av de mest spottende kritikerne av "sykepleiervitenskapen" het Jørn Dahl. Lynskarp som han var, knekket han snart koden og jattet seg til de beste karakterer i faget. Det klarte aldri jeg. Jeg skjønte aldri hvorfor og hvordan noe så enkelt skulle sies og gjøres så komplisert.

Nå mange år seinere skjønner jeg at det hele dreide seg om en latterlig og ødeleggende profesjonskamp. Sykepleiervitenskapen ble skapt for å gi yrket faglig status. Slik håpet sykepleierne å heve lønnen. Resultatet av disse profesjonsfeidene ser vi i et fortsatt stivbeint og lite tilpasningsdyktig helsevesen, der yrkesgruppene sitter i hver sin høyborg og tviholder på arbeidsoppgaver. Fortsatt er det slik at hjelpepleiere med årelang erfaring ikke stiller sterkere enn nyklekkede artianere med gode karakterer ved opptak til sykepleierhøgskolene. Fortsatt er det slik at hjelpepleiere med årelang erfaring ikke kan sette intramuskulære injeksjoner. Det minner meg om hvordan NRKs såkalte "driftsteknikere" ikke fikk lov å ta i en kontrollrom-spak - fordi dette arbeidet var forbeholdt oss "programingeniørene". Slike tåplige regler er selvsagt for lengst forlatt i NRK fordi sunn fornuft og effektivitet krever det - men et sykehus er ennå et delvis lukket samfunn med sine arkaiske tradisjoner. Min sympati gikk den gang til NRKs dyktige og erfarne driftsteknikere - og i dag til hjelpepleierne. Stå på, hjelpepleiere!

I ren protest mot sykepleiervitenskapen malte jeg over skiltet mitt med "sykepleierstudent" og skrev i steden "sykepleierelev". Skiltet har jeg fortsatt. Det minner meg på at jeg i dag er "lydtekniker", ikke "programingeniør".

Heldigvis hadde vi mer enn forelesninger om teorien bak servering av saftogvann. Dyktige sykehusleger kom ned og foreleste om sine spesialområder, og vi fikk et innblikk i det som virkelig var verdt å lære, legevitenskap. Spennende var det også å erfare hvordan medisinere med helhetlig menneskesyn stod mot kirurgenes mekaniske kutt-og-fjern-ideologi. At en blindtarmbetennelse kan kureres uten å snitte opp magen og fjerne den, var nytt for meg.

Etterhvert ble det klarere og klarere for meg at sykepleierutdannelsen var et feilvalg. Jeg trivdes rett og slett ikke i yrket. Delvis kom det nok av at det var et yrke dominert av kvinners prioriteringer og måter å samarbeide på. De guttene som holdt ut, endte gjerne opp i mer instrumentelle og faglig avgrensede spesialiteter som anestesi og intensivsykepleie. Delvis kom det også av at yrket i seg selv er beinhardt på flere enn en måte. Du må daglig gå forbi bedende ansikter og hender som strekker seg ut etter deg fordi du ikke har tid til alt og alle som trenger deg. Du må ha evnen til å holde mange bekkener, kluter, sprøyter, bandasjer, stikklakener, saft- og pilleglass i lufta på en gang. Det hadde ikke jeg. Men standhaftig presset jeg meg selv videre i den utdannelsen jeg hadde begynt på. Å slutte føltes som et nederlag.

Død ...

Mens dagene løp avsted i korridorene til Aker Sykehus, listet kveldene seg på lur med dikting på papir og lydbånd. Jeg skrev fortsatt på det store diktet mitt som skulle sammenfatte menneskenes eksistensielle dilemmaer, og nærmet meg slutten. Jeg smiler litt mellom linjene når jeg beskriver dette diktet i dag, men hvorfor egentlig det? Jeg samlet meg i en dyp, god konsentrasjon rundt disse verselinjene, som ble livlinjer i en ellers sprikende tilværelse. Jeg laget også små skuespill på lydbånd, og oppdaget magien i å male fantasilandskaper med lyd. Men så døde faren min.

Han døde for egen hånd, og det kom ikke som noen overraskelse. På en måte hadde han vært død for meg lenge. Jeg husker godt at jeg fikk dødsbudskapet mens jeg var i praksis på den urologiske kirurgiposten. Helt rolig gikk jeg fra sykehuset uten å si fra til noen, og tok første tog til byen der faren min hadde bodd. Jeg hadde en sterk impuls til å ordne opp alt selv.

I et hvert far-sønn-forhold ligger det en maktkamp. Faren min hadde kjempet en ensom kamp mot meg og alle andre mennesker og seg selv, og hadde gitt tapt. Den usikre, vaklende sønn stod seirende tilbake med livet i egne hender, og ved å arrangere den borgelige begravelsen, holde hovedtalen selv og rydde og tømme huset beseglet sønnen sin seier over faren og erobret viktige deler av sin egen manndom.

Kunne forholdet mellom oss vært annerledes? Vil mine gutter måtte utføre et symbolsk drap på farsskikkelsen i meg for å bli menn? Eller kan vi sammen finne mykere ritualer for å overføre makten fra far til sønn, slik at jeg ikke lenger er herskeren, men det likeverdige medmennesket? Jeg håper det.

... og nytt liv

Da faren min døde, våknet samtidig mye annet til liv. Jeg forelsket meg vanvittig og håpløst i ei av jentene i sykepleierklassen og ble bestevenn med ei annen.

Anne Marie
Sammen med Anne Marie, sommeren 1978.
Anne Marie fant fram til meg, og jeg etterhvert til henne. Jeg vet ikke hvorfor hun likte meg, men jeg ble med henne hjem til det gamle huset som faren til en venninne av henne eide, og der hun leide et rom. Vi satt i den store eplehagen og pugget sykdomslære. Etterpå lå vi på hver vår gamle sofa og snakket og snakket og hørte en uro ringle i den varme seinsommervinden - og så sovnet vi.

Anne Marie var en generøs ung kvinne. Hun så min usikkerhet og sa moderlig at hun hadde en kjæreste, og at hun ikke var sammen med flere menn på en gang. Dermed var den byllen punktert, og jeg kunne puste lettet ut i et vennskap som ble varmere og varmere. Vi dro på haiketur sammen i Vestfold, bodde sammen noen blåsete dager på Veierland og opplevde Bob Marley and the Wailers i drivende kaldt regn på Hortenfestivalen.

Prematur-praksis
Kuvøse-stell i praksis på prematur-avdelingen.
Den andre jenta var mørkere, villere. Jeg forelsket meg i dette mørket. Jo klarere hun sa fra at hun ikke ville ha meg, desto hetere ble feberen min. Til slutt endte det med en rusletur i vått kaldt høstmørke der jeg bokstavelig talt skalv i rier på 39,5 etter at hun hadde fortalt meg at hun hadde delt en natt med en av de andre guttene i klassen, den flinkeste og vakreste av dem alle.

Ikke lenge etter sluttet jeg på sykepleierskolen. Jeg husker godt den siste dagen i praksis. Jeg arbeidet på medisinsk overvåkningsavdeling, og ble satt til å vokte over en alkoholforgiftet mann i delirium. Han lå med intravenøst drypp iblandet et medisin som skulle motvirke bivirkningene ved abstinensen. Hver gang han ble urolig, var det min oppgave å øke dråpetakten til han igjen lå stille. Plutselig ble kontrasten mellom sykelpleierteorienes fine formuleringer og den tåpelige doperjobben for stor. Jeg gikk fra jobben, fra internatet, fra den mørke jenta, fra pliktløpet jeg hatet og til en ny og sårbar frihet. Jeg var ingenting - og alt var mulig:

Du har gått
Jeg har fått
Det jeg ba om
- hardt og brått
Aldri mer skal jeg få se din mørke favn

Men i natt så jeg slutten på en drøm -
ja, kanskje fler
så derfor tar jeg på meg klærne mens jeg ler

Du har gått
Jeg har fått
morgenlyset - hardt og blått
Skumringen er nådeløs
men jeg vil se

Du var nesten alt
og det er kaldt
men utenfor er de
som kanskje hjelper meg å finne veien hjem

Du har gått
Jeg har fått
Det jeg ba om
- hardt og brått
Aldri mer skal jeg få se din mørke favn

Denne sangen skrev jeg våren 1978, og sykepleieren Trygve Aasgard satte melodi til. Trygve var et kraftsentrum på Aker sykehus på slutten av syttitallet, høyt verdsatt sykepleier på barnselsavdelingen, det eneste praksisstedet der jeg virkelig trivdes og fikk tro på meg selv. Heldige var de som fikk være med ham hjem i den gamle overlærerboligen nederst på sykehusområdet og oppleve at sykepleie kunne være noe dristigere, noe større og mer maskulint, noe som klang av messing og livslyst akkurat som tombonen til Trygve. Trygve var halvt musiker og halvt sykepleier, og en av dem som holdt liv i kunstnerdrømmene mine. Jeg har ennå et kassettopptak av den bitre men ærlige sangen ovenfor, et live-opptak der jeg framførte sangen på en av de mange festene han holdt for fargerike folk fra hele Oslo, kulturarbeidere og originaler. Jeg fikk en overrasket, stor og varm applaus, og har mange ganger siden tenkt at det måtte være flott å stå foran folk på en scene med noe jeg har laget. Trygve er hittil den eneste som har dyttet meg fram på en scene. I dag arbeider Trygve som musikkterapeut for kritisk syke barn, og gir dem sikkert den samme livslysten han sang inn i meg i de kritiske mørke vinterukene etter at jeg sluttet på sykepleierskolen.

[Til forrige del] [Til neste del]


lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved