Mitt liv i et nøtteskall - del 4

[Til forrige del] [Til neste del]

Fra Wormseter til Samarkand.

Forsommeren 1977 pakket Walter og jeg tannbørster og shorts i det bittelille bagasjerommet i den gamle blå folkevogna til faren hans og karvet oss nordover langs riksvei 4. Litt nord for Nittedal stoppet motoren, men vi hentet litt vann fra en bekk i veigrøfta og helte over forgasseren, så startet den igjen og stoppet ikke før vi var oppe på snaufjellet vest for Vinstra. Utslitt av bilturen kastet jeg meg flatt ned på tunet foran Wormseter, hytta til Walters foreldre, og pustet inn den lette svale fjellufta.

Vi fikk noen fine, varme forsommerdager på Wormseter. Vi badet i fjellvann, gikk over lyng og fjell og fra et utsiktspunkt så vi Gudbrandsdalen gløde i ettermiddagssola. Det blinket i Gudbrandsdalslågen, og et tog snodde seg langs sporet sitt gjennom frodige enger mens det fløytet fjernt og vemodig.

Utpå kvelden satt Walter og jeg i stua og drakk farens Bristol Cream sherry. Til kveldsmat laget vi havregrøt av vann med melk over, og fra kjøkkenvinduet så vi de siste solstrålene over Rondane.

Fra Wormseter dro jeg tilbake til Oslo og møtte faren min. Han spanderte en rundreise i Sovjetisk sentralasia, arrangert av Norsk Folkeferie. Vi møttes på Fornebu, en fargerik forsamling mennesker, ledet av russlandskjennerren Jan Ivar Bjørneflaten, nå professor på Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo.

Fra vinduet i Aeroflotmaskinen så jeg flykapteinen ta utvendig inspeksjon av flyet. Han var tykk og lignet Bresjnev. Når han smilte, blinket gullplombene i sola. Med et voldsomt eksosbrøl fra de gamle velprøvede jetmotorene tok vi av, og noen timer seinere landet vi på Sheremetyevo-flyplassen. Det første jeg la merke til var en rød plakat med gyldne bokstaver: Plani Parti, Plani Narodnaja. Partiets planer er folkets planer. Jeg var kommet til kommunistland, til et samfunn bygget på helt andre politiske aksiomer enn vårt eget.

Moskva dirret av innlandshete, men selv i sine florlette sommerkjoler så Moskvas unge kvinner merkelig bleke ut. Vi ble innkvartert på et enkelt hotell i Bresjnevstil i en forstad ikke langt fra Ostankino - Moskvas fjernsynsby. Bjørneflaten lærte meg å se forskjell på Bresjnevhus og Krutsjovhus. Krutsjovhusene var raskt og slurvete satt opp, lavblokker som flasset murpuss i en rent sydlandsk lettsindighet, mens Bresjnevhusene var høyere og mer massive, som Bresjnev selv.

Inne i det store varehuset GUM, en gammel nedlagt jernbanestasjon like ved Den Røde Plass.

Neste dag var en søndag, med frisk, klar luft. Vi ble busset ned til sentrum av Moskva. Dette var valgdagen til bysovjetene, så husene var pyntet med røde bannere med slagord og flagg med sigd og hammer som smalt i vinden. Fra høyttalere strømmet kommunistsanger for stort orkester og en patriotisk baryton ut over den Røde Plass. Det var en mektig opplevelse for en ung mann som nå fikk se at kommunisme kan gjennomføres i høystil og med offisiell prakt, ikke bare som en fritidssyssel for langhårede slurvere som med nød og neppe klarer å klatte noen slagord på en frynsete lerretsrull.

Vi fikk oppleve Bolshoiballetten, og gjorde kvelden i en nattklubb for utlendinger og lokale priviligerte så forlorent degenerert som bare konsekvente kommunister kan stelle den til når de plages av dollarhungerens schizofreni. Fra dansegulvet dundret det på russisk: Djengi djengi djengi ... - en russisk versjon av Abbas populære Money Money Money, Must Be Funny, In A Rich Man's World.

Indeed.

Jeg husker også drikkeautomatene med Kvas, en særegen syrlig-søt russisk leskedrikk. Glassene stod i en stabel ved siden av automaten, og når du hadde drukket ut satte du glasset opp ned i en skyllemaskin og så på plass i stabelen igjen. Enkel hygiene, men så annerledes at den unge mann med følere ut mot verden straks måtte prøve - uten å bli syk etterpå.

Moskva-metroen var en overveldende opplevelse. Billetten kostet noen få kopek, lommerusk selv for en innfødt, og trikkene gikk hvert annet minutt fra stasjoner som var de rene kunstgallerier. Jeg kjørte Moskva-metroen om igjen mange år seinere, men da hadde den falmet. Under Bresjnev var den et mektig monument over kommunistenes visjon - folkets hverdag skulle opphøyes til kongelig skjønnhet og verdighet. Bare så synd at drømmen begynte å flasse så snart du gikk ut fra stasjonsområdet ...

Slagordplakat på den økonomiske utstillingen VDNCH.

På den russiske varemessen VDNCH fikk vi se flommen av forbruksgoder - omkanalisert fra varetørken i butikker flest. Her var russiske båndspillere av merket "Proton", støvsugere og kjøleskap i felt-utførelse, fargefjernsynsapparater og kassettspillere fra Litauen. En av kassettspillerne hadde til og med Dolby, inngravert med kyrilliske bokstaver og sikkert ikke lisensiert fra double-d-laboratoriene.

Noen kvelder seinere satt vi i en øde terminalbygning på Vnukovo-flyplassen utenfor Moskva og ventet på skyss sørover til Usbekistan. Ute var det mørkt og varmt. I et hjørne av hallen stod et svart-hvitt fjernsyn og spilte patriotiske filmer fra annen verdenskrig. Maskingeværsalvene gjallet ut over de tomme stolradene. I et annet hjørne fyrte deler av reiseselskapet opp under reisefeberen med det som russerne med respektfull diminutiv kaller "lillevann": Vodka.

Omsider ble vi stablet ombord i en buss med kurs for et av flyplassens mer avsidesliggende hjørner. Der stod en gammel propellmaskin og ventet. Ombord satt allerede en taus forsamling av muselmenn med kalotter, og høyttaleranlegget gispet fra seg den velkjente ti år gamle slageren "Popcorn". Plipp plopp plipp plopp plopp plipp plopp. Så var vi i lufta, og motorene brummet oss stødig fram gjennom natten mens bakrusen bølget som en dårlig ånd bakover stolradene. Det vannløse WC foran i flyet lyste stadig oftere opptatt, mens østen ble rød over ørkenen utenfor.

Det var en spysjuk forsamling som myste orientens mystikk i møte i den dirrende heten på Samarkands flyplass. Vi ble umiddelbart fraktet videre i et annet fly til den mindre byen Buchara, hvor det var enda mer mystisk og enda varmere, førtisju grader i skyggen. Vi ble innkvartert i tiende etasje av et høyt hotell i den moderne delen av byen. Strømmen hadde gått, så vi måtte gå alle de ti etasjene opp en baktrapp i varmen. En av turistene i et øst-tysk reisefølge døde av heteslag, og maten var bedervet, så samme natt sprutet det friskt i klosettskålene oppover i etasjene. Men jeg hadde med meg kulltabletter og begav meg ut for å utforske det gamle orientalske Buchara neste dag. Vinden blåste mot meg som en hårtørrer. Jeg gikk forbi en fontene hvor vannet dusjet ut over plassen i den kraftige vinden. Jeg stilte meg under og ble dyvåt, men fem minutter etterpå var jeg knusktørr igjen. Foran hotellet stod en soldatkjempe laget av prefabrikerte betongelementer. En lett falmet Bresjnev smilte fra en plakat foran huset til det lokale bysovjetet. Hvis jeg myste mot det moderne Buchara, kunne jeg ane arkitektens stolte intensjoner. Men med vid åpne øyne sprakk de storslagne planløsningene opp i skjeve kantsteiner og flassende murpuss.

Skjeve steiner og flassende murpuss - ødeleggende for den kommunistiske nybyen, grunntemaet i den brokete orientalske gamlebyen Buchara. Jeg husker trange smug og små butikker og en moske med høye minareter. Da det ble kveld snek jeg meg inn på en utendørskino med lite nidkjære kontrollører og et publikum i alle aldre som så på en støyende romantisk indisk kjærlighetsfilm med ildfull sang og dans i svart-hvitt. Jeg var helt alene i folkevrimmelen og langt hjemmefra i det varme mørket - og jeg elsket det.

Sammen med studenter fra Samarkand.

Noen dager seinere dro vi tilbake til Samarkand. Her var det svalt - bare trettifem grader i skyggen, og jeg gikk ut i en park like ved Registan - det praktfulle mosaikkprydede gravmonumentet til Timur Lenk, mongolfyrsten. Jeg hadde alle sanser åpne og ønsket så inderlig å oppleve noe eventyrlig. Plutselig kom en gjeng unge kvinner og menn opp på siden av meg, kledt i fargerike bomullsstoffer. De var studenter ved Samarkand universitet, og på et enstavelses tysk klarte vi å etablere en spinkel samtale. Men viktigere enn ordene var å være omgitt av vakre unge kvinner fra et orientalsk land. Det var et magisk øyeblikk. Jeg har aldri spurt meg selv hvorfor de kom og hva de ville. Jeg vet ikke hva jeg ville selv heller. Vi skiltes etter at en av dem hadde tatt et gruppebilde.

Jeg skrev et dikt etter den gyldne ettermiddagen - og ett av versene lød slik:

En kjoledrakt i ørkenvind
med gyldne tråder vevet inn
i silkens hete farvespill
som gnister i en regnbueild ...

Diktet stakk jeg siste dagen i hånden til Henny Moan, som var en av de andre deltakerne på turen til Sovjetisk sentralasia. Mange år seinere traff jeg henne i ett av radiostudioene i NRK, og spurte om hun husket meg. Hun husket både meg og diktet ...

Denne ferieturen var den siste jeg hadde sammen med faren min. Vinteren etter døde han.

Pleiemedhjelperen

Tilbake fra rundturen i Sovjetisk sentralasia begynte jeg å arbeide som pleiemedhjelper på Sosialmedisinsk post 4, Aker Sykehus. Jeg fikk jobben ved å gå rundt fra sykehus til sykehus og snakke med sjefssykepleierne. Jeg hadde søkt opptak på sykepleierskolene og overraskende kommet inn på første forsøk, så jeg følte at jeg trengte litt praksis for å vite hva yrket dreiet seg om. Jeg bodde på Majorstua, og gikk de førtifem minuttene til Sinsen og Aker Sykehus. En slik tidlig solvarm sommermorgen lå det en overkjørt katt og mjauet med innvollene utover veibanen ved Bentsebrua. Jeg tok en stein, og slo mot hodet. Blodet sprutet og katten så på meg med et blikk jeg nesten ikke klarte å møte. Så sprakk omsider hodeskallen, og jeg slengte katteskrotten ut i det høye ugraset i veikanten og gikk videre til de gamle menneskekroppene på Aker.

Sosialmedisinsk post 4 var et møte med god norsk sykepleiertradisjon. Her var rutinerte kvinner som lærte meg det viktigste av pleierhåndverket, og jeg fikk oppleve det store ansvaret å stelle blottlagte eldre mennesker. Noen ganger ble ansvaret for stort. Jeg husker en eldre mann som lå innsmurt i sin egen avføring fra topp til tå. Han var pasient på ett av "mine" rom, og skrekkslagen hentet jeg vaskefat og kluter og satte i gang. Gang på gang måtte vaskefatet tømmes for lysebrunt illeluktende vann, og ganske mange kluter senere kunne jeg svett og utslitt lukke døren til et rom der lukten av grønnsåpe kjempet med restene av bæsjelukten. Da en annen pleier fikk høre om den gedigne drittjobben, ble hun helt forskrekket og lurte på hvorfor jeg ikke hadde bedt om hjelp. Jeg vet ikke selv. Kanskje er det min sterkeste og svakeste side, at jeg vil klare alt selv.

Flere av pasientene var fine, kloke eldre mennesker som gav meg mer enn jeg gav dem. Vil vår kravstore generasjon klare å møte alderdommen sin med den samme åpenheten?

En av de nye sykepleierne på post 4 het Gerd Dahl. Hun hadde et helt spesielt ansikt. Det var ikke skjønt i den klassiske forstanden, men hun strålte ut en varme som på en merkelig måte fikk flere menn enn meg til å bli betatt av henne. Jeg følte en stille allianse mellom oss to nykommerne, den ferdig utdannede sykepleieren og pleiemedhjelperen som snart skulle begynne på sykepleierskolen.

Denne seinsommeren begynte jeg på Det Store Diktet. Den unge mannen hadde satt seg et stort mål, han skulle skrive et dikt som skulle sammenfatte hele vår tids grunnleggende dilemmaer og utfordringer. Diktet skulle være på rim, og rytmestrukturen skulle være assymetrisk på en underlig måte. Jeg gikk gjennom byen og grunnet på disse versene, bygget dem møysommelig opp. Sommermorgener, høstkvelder, vinternetter - ensomme turer til og fra venner i byen, mens strofene famlet seg fram og ble til nye linjer. De neste tre årene skulle dette diktet aldri være langt fra tankene mine.

Jeg viste diktet til ei jente fra Nord-Norge da vi delte en nattevakt en av de siste sommernettene på Sosialmedisinsk post 4. Morgenen etter gikk vi opp på skråloftet og skiftet fra hvite frakker til hverdagsklær. Stjålent fikk jeg et glimt av at hun ikke hadde noe annet enn en truse under uniformen, og de små brystene lyste i halvmørket mellom loftsbjelker og garderobeskap. Det var godt å være mann og ha alt foran seg.

[Til forrige del] [Til neste del]

lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved