Mitt liv i et nøtteskall - del 3

[Til forrige del] [Til neste del]

Folkereisning mot Krig, 1975 - 1979

For den ferske pasifist var det både logisk og samvittighetslindrende å fylle sin sivile frihet med nye forpliktelser. Dette avsnittet strekker seg parallellt i tid med avsnittene etter.

Den første jeg møtte en kald vinterdag i FMKs kontorer i Kristian Augusts gate tvers overfor Tullinløkka var Roy O. Strand. En fåmælt, middelaldrende kar med masse rødt hår og skjegg, som med mildt og litt resignert blikk satte meg til å klistre konvolutter med materiell: Plakater, små tinnåler med det brukne gevær, stensilhefter med ikkevoldsteori.

Det som fra første øyeblikk plaget meg med Folkereisning mot Krig var at dette stedet virket enda mer forsoffent enn Brigade Nord. Jeg satte meg fore å rydde i gamle stensiloriginaler, og gravde meg nedover i et usannsynlig griseri. Men utgravningene var spennende også, for her fant jeg sammenklistrede referater fra sekstitallet der både Johan Galtung, Ingolf Håkon Teigene, Knut Gleditsch og flere kjente karer hadde vært med. Likevel, Folkereisning mot Krig var en forsamling av forhutlede drømmere, det skjønte jeg snart. Men kanskje var det noe verdifullt i drømmene likevel?

FMK-kontoret i Gøteborggata 8 på Rodeløkka, 1976. Fra venstre: meg, Walter Hagemann og Niels Petter Thorkildsen, den gang ansvarlig for informasjonsaksjoner for de som skulle på sesjon.

Jeg ble snart aktiv i arbeidsutvalget som informasjonssekretær. Det betød at det var mitt ansvar å fortsette med konvoluttklistringen. Vi flyttet fra Tullinløkka til Pax-huset i Gøteborggata sammen med mange andre radikale organisasjoner, blant andre Fellesrådet for det sørlige Afrika og Brød og Roser. Alt rotet fulgte med, for jeg klarte aldri å trenge helt til bunns i FMKs sammenklistrede fortid. Etter noen måneder kom en lang, tynn ung mann med lyse krøller inn gjennom kontordøra. Han kom fra Universitetet SV, hvor han ikke trivdes noe særlig, og gled raskt inn i det litt forhutlede miljøet i FMK.

Walter Hagemann og jeg ble fort bestevenner. Jeg hadde ansvaret for konvoluttklistringen og han fikk tittelen studiessekretær med ansvaret for Norges Fredsråds Studienemnd, som bestod av noen plastposer med forskjellige skjemaer han fikk beskjed å rydde opp i. Slik arbeidet vi videre i det små for fredens sak, Walter og jeg.

Etter hvert fikk jeg også arbeide i Ikkevoldsredaksjonen. Den var for de litt viderekomne, og ble ledet av Ivar Johansen, som vi alle beundret. Jeg ble redaksjonssekretær, og klistret opp avisen på lysbord etter å ha hentet de ferdigsatte spaltene hos "Syphilia Morgenstierne", en anarkist som bodde på Sinsen. Nå og da skrev jeg petiter som ble godt mottatt.

FMK-landsmøtene var ofte fargerike. Her spiller menige medlemmer opp til allsang. Fra venstre: Odd Isungset på gitar, Trygve Aasgaard på sinke, ukjent jente, Svein Blom (delvis skjult) og Rolf Wallin på bass.

På ett tidspunkt ble FMK forsøkt kuppet av AKP. Det skjedde mens jeg ennå var ganske fersk, og jeg husker bare uklart noen sinte mennesker som mente at vi andre var noen sidrumpede reaksjonære drømmere. De beskyldte meg for underslag med frimerkene, antagelig for å få meg avsatt som informasjonssekretær. Men det gikk over. Noe senere oppstod en ny og opprivende strid. En gruppe radikale og teoretisk anlagte medlemmer mente at FMK måtte støtte voldelige frigjøringsbevegelser. Striden toppet seg på et landsmøte på Lillehammer, hvor det meste gikk galt. De radikale ville forby øldrikking om kvelden, og møtet ble oppløst ved at de radikale reiste hjem med et annet tog i det fine solskinnet. De startet så sin egen ikkevoldsorganisasjon for voldelige frigjøringsbevegelser, som jeg tror døde ut etter noen år.

Fra FMK-landsmøtet. Fra venstre: Ottar Grepstad, Ivar Johansen, Walter Hagemann.

Den første listesaken laget opprømt brudulje i organisasjonen. For Ivar Johansen var sikkert dette alvorlig nok. Han havnet jo i fengsel en periode. Men for oss andre var det mer en pirrende følelse av å bety noe. Jeg klistret konvolutter med fornyet glød, og Walter ble til og med innkalt til avhør hos overvåkningspolitiet. Men stormen stilnet, og lodottene under skrivebordet fant sine gamle plasser.

Etter hvert ble vennskapet med Walter viktigere enn FMK. De støvete, rotete lokalene mistet etter hvert sin sjarm. Som et vissent hylster kastet jeg det av meg. Siden den gang har sikkert mye skjedd i FMK. En ny og enda mer opprivende listesak endte i personlig tragedie for noen av de innblandede. Yngre mennesker har tatt over. Kanskje er de mindre drømmere og mer realister enn vi var. Jeg ser blant annet at FMK har fine, ryddige nettsider. Walter abonnerer fortsatt på Ikkevold.

Det bilende avisbud, våren 1975.

Tilbake til vinteren da jeg sluttet i Brigade Nord.

Det bilende avisbud.

Som avskiltet visekorporal stod jeg på bar bakke i byen. Jeg skaffet meg et hybelrom hos en eldre vertinne på Majorstua og fikk jobb i Distribusjonssentralen som bilende avisbud. På denne tida gikk to avisbud samme ruta, ett med Aftenposten og et annet bud fra Distribusjonssentralen med Arbeiderbladet, Morgenbladet, Vårt Land og Nationen. Jeg fikk utdelt en Folkevogn boble og stilte på jobb i det lille skuret i Schweigaardsgate hver natt klokka 2. En eldre hvithåret mann var sjef bak disken. Han var brysk, men snill, og holdt skikk på en liten forhutlet forsamling med middelaldrende menn som kom for å hente hver sin bunke nysvertet cellulose. Her var det en liten, skallete og tannløs bergenser som ikke hadde vært ute av klærne på mange uker. Etterhvert fikk jeg vite at han en gang hadde vært en berømt fiolinist. Her kom den tause, men høflige sangeren Per "Flyvende hollender" Müller og tok raskt sin bunke ut i natten. Og her kom jeg, en ung mann i sin første ordentlige jobb.

Ikke alle kunder var like fornøyde: "Til avisbudet. Jeg vill ha avisen i klypen. Jeg har hatt bladet i 50 år vist ikke får jeg klage til Arbeiderbladet".

Min oppgave var å vikariere for syke avisbud over hele stor-Oslo. Som regel var jeg ferdig i åtte-tida om morgenen. Det var en sprengkald vinter. Folkevogna brøt sammen flere ganger. En natt begynte det å ryke fra tenningslåsen. En annen gang sviktet kløtsjen, og jeg måtte kjøre i tredjegir med turtallet på topp, såvidt slurende opp bakkene mot Ryen i fem kilometer i timen med en utålmodig voksende bilkø bak meg. Det var mye glatt føre, og den uerfarne sjåfør hadde mer flaks enn han hadde fortjent. En gang åpnet jeg døra og sparket fra med venstrebeinet for å komme meg videre. En annen gang stod jeg fast i en grøft med bakhjulene, og la en klamp på gasspedalen og gikk bak for å dytte. Da den førerløse bilen med et jump kastet seg over i motsatt grøft, fikk jeg skikkelig kjake. Så langt hadde jeg ikke tenkt ...

Men stort sett hadde jeg fine netter og egen firmabil med gratis bensin. Hva gjorde det at firmabilen hadde lekkasje i oljesystemet slik at vann trengte inn og oljen emulgerte til en majoneslignende blanding? En folkevogn boble går aldri i stykker ...

Heisaturene med aviser brakte meg ut i et stort oppland, og da vinteren tok slutt og avisbudene lå tilsengs med vårsnue fikk jeg lange overtidsdager helt ut mot Asker og løp med sterkt forsinkede Morgenblad gjennom solblinkende vannpytter. Et herlig og fritt liv for den som ikke er redd for å få sverte på hendene.

En gang ble jeg stoppet av politi. Jeg raste i åtti nedover Maridalsveien for å hente noen ekstraeksemplarer, og syntes det var besynderlig med denne bilen som fulgte meg så tett. Den stanset meg ved Grønlandsleiret. Jeg forklarte i min ungdommelige uskyld at jeg ikke trodde det var en politibil fordi den kjørte med én sluknet og én tent frontlykt. Kanskje var det høyere makter med større list enn meg som la denne replikken i munnen min. I alle fall smilte politifolkene og lot meg beholde lappen. Den ene foreelse var den andre verd ...

Den forente familie.

Møte hos Den Forente Familie. Henrik nærmest kamera.

Denne tida var på mange måter en tomgangstid. Formiddagene sov jeg bort, men ettermiddagene kjørte jeg på lavgir gjennom byens mange sidegater, eller korttidsparkerte på bibliotekfilialen i Bogstadveien eller en kino. Hva jeg leste eller så, kan jeg ikke huske. Men etter et ensomt kinobesøk kom en ung mann bort til meg. Han het Henrik, og så snill ut. Han var representant for en guddommelig organisasjon som hadde de beste hensikter om å gjøre verden til et fullkomment sted å være. På felgen som jeg var, tenkte jeg at mannen kunne få en sjanse, og ble med ham til det lille møtelokalet i Colbjørnsens gate bak Slottet.

Det viste seg snart at kirkesamfunnet Den Forente Familie hadde et velsmurt maskineri for å få hengerumper som meg i gir. Jeg ble raskt dratt inn i oppussingsarbeider på familiens nyanskaffede kurssenter, et nedlagt pensjonat på Roa nord for Oslo. Her levde den harde kjerne et disiplinert liv under ledelse av et ektepar viet av selveste Sun Myung Moon, en skallete småfet mann fra Sør-Korea som smilte ned mot oss fra plakater i de fleste rom. Mr. Moon hadde formulert "Det guddommelige prinsipp", og jeg ble sterkt oppfordret til å lese "The Divine Principle Study Guide". Her fikk man servert en salig lapskaus av ying, yang og flytdiagrammer med tekstbobler og piler som forklarte hvordan universet fungerte og hvordan menneskene skulle leve. Det ble jo ganske fort klart for meg at dette var det rene surribuss, men de menige familiemedlemmene som var forent på Roa var hyggelige mennesker, og de levde sunt og enkelt på en måte som tiltalte meg. Jeg fortsatte derfor å besøke dem, og deltok på møtene deres der de sang:

To be alive
and feeling free
and to have everyone in your family
To be alive
in every way
Oh, how great it is
to be alive!

Egentlig kan jeg takke Den Forente Familie for at jeg i dag arbeider i NRK. På ett av møtene deres i Oslo traff jeg nemlig en beskjeden men intens mann. Han het Helge Krabye og arbeidet som lydtekniker i NRK, og ble dermed straks mitt forbilde. Jeg var smigret over at han ville bli med meg ut etter møtet, og vi pratet oss sakte gjennom Frognerparken en gyllenvarm sommerkveld.

Helges tilnærming til Den Forente Familie var en helt annen enn min. Der jeg kastet et raskt blikk på Study Guide'n og blåste av boblene og pilene, gikk den kristne Helge dypt inn i teologien til Sun Myung Moon. Han viste meg en liten notisbok der de kristne dogmer og Moons dogmer systematisk var ført opp side ved side med sirlig skrift. Det viktigste spørsmålet for Helge var om Moon betraktet seg selv som den tilbakevendte Kristus. På det punktet var Henrik og de andre i den Forente Familie ganske vage, men Helge hadde klart å presse et slags grumsete "ja" på spørsmålet ut av dem. Jeg synes det var nok å kaste et blikk på griseøynene til Moon for å finne svaret selv. Kanskje var Helge og jeg svært forskjellige, men der og da ble et godt og solid vennskap startet.

Da Henrik og de andre i Den Forente Familie skjønte at vi ikke var rekrutterbare, mistet de snart interessen for oss. Det var leit å oppleve de mange vennlige, men litt engstelige og uselvstendige menneskene vende seg fra meg, dukker i et marionettespill med tråder jeg aldri brød meg om å nøste opp den andre enden av. Men det skulle ikke forundre meg om de endte i hel- og halvsnuskete forretningsvirksomhet, for Den Forente Familie hadde mistenkelig god råd, med herskapshus ved Frognerparken og andre steder på beste vestkant.

Nettene ble lysere, og aviskjøringen ble lettere og lettere. Men på forsommeren tømtes det lille skuret i Schweigaardsgate for folk. Distribusjonssentralen ble nedlagt, og den gamle folkevogna trillet inn for opphogning med en ubetalt parkeringsbot i porteføljen. Jeg hadde fortsatt plettfri vandel og fikk jobb i vaktselskapet Securitas.

Securitas, 1975 - 1976.

På den tida holdt Securitas til i Langesgate, ikke langt fra "gamle" Rikshospitalet. Jeg møtte på jobb klokka seks om kvelden og kjørte rundt hele natta i en Renault 4, også kalt "hundehus", til neste morgen tolv timer seinere. Det var en ensom jobb med mange vakre nattestemninger.

Securitasvakten henter utstyret sitt: Gasspistol, kølle, nøklevæske, lommelykt. "Hundehusene" var kalde om vinteren, og hadde en underlig girspak. Men jeg ble vant til dem.

Den første sommeren kjørte jeg i Kjelsås-området. Himmelen strålte blekblå i nord over Maridalsvannet, og jeg gikk mellom angende busker forbi statuen av Huldra i parken ved Tandberg radiofabrikk. En morgen møtte jeg en rev. En annen morgen møtte jeg en katt. Men aldri møtte jeg skurker. Det jeg var mest redd for, var oljefyren på Hjemmets trykkeri. Jeg måtte passere fyren på veg inn til et av de mange "trekkene", som var små nøkler med stempel jeg dreide rundt i kontrollklokka jeg gikk med i beltet. Plutselig og uten forvarsel begynte oljefyren å hvine. Jeg skvatt like hudløst hver gang.

Nettene ble mørkere, og jeg ble overført til ruter i Groruddalen. I de røffe industriområdene ved Alna hadde jeg min nattlige gange gjennom tomme kontorer og fabrikkbygg. Eklest var slakterihallene i "Kjøttbyen" på Furuset. En gang lyste jeg ned i en sjakt, og et flådd kuhode stirret sørgmodig opp på meg. Jeg holdt varmen med et høyt tempo i iskalde vinternetter. I et mekanisk verksted i kjelleren av Norsk Viftefabrikk var det en kran hvor vannet rant spesielt friskt og leskende. Der måtte nattevakta alltid slukke tørsten, het og prustende som han var av å småspringe rundt i trappeoppganger og korridorer. Jeg hadde også min faste matpause i en tom kantine i et industribygg på Bryn. Her satt jeg med matpakka og en eplemost fra brusautomaten og hørte kassetter og radio. En kassett var med den eiendommelige countrysangeren Tex Withers. En annen gang hørte jeg Sigbjørn Nedlands Grammoforum på NRK med sangeren Al Jarreaus "You Don't See Me", og innledet et livslangt fanforhold.

De ensomme vinternettene i min lille bil på vei mellom tomme industribygg hadde en helt spesiell tøff men sår stemning som jeg er glad for at jeg fikk oppleve. Lommelykten sveipet over vindusrader og mørklagte arbeidslokaler. Det var som en fortrollet verden frosset midt i et travelt øyeblikk, forlatt av lys og liv. En gang overrasket jeg noen skapåpnere. Døra var brutt opp, og jeg hørte noen romstere der inne. Jeg listet meg opp i etasjen over for å ringe etter hjelp. Uheldigvis var nummerskiven til telefonen jeg brukte koblet til en bjelle på veggen. Ganske snart hørte jeg det hvine i dekk utenfor. Da politiet kom og sendte inn hundene, var fuglene fløyet. Men de rakk i alle fall ikke å få hull på det maltrakterte pengeskapet.

Jeg kjørte verditransport også, fra Ikea på Slependen og inn til banksafen i Sandvika sentrum i en gulllakert Ford Transit på tre og et halv pansrede tonn. Kofferten med pengene hadde jeg låst og lenket til armen, slik at raneren ikke skulle slippe unna med pengene uten å måtte dra på anseelige mengder kjøtt også. Siden regner jeg med at vaktselskapet har forlatt denne underlige strategien. Verditransporten fra Ikea ble i alle fall ranet en stund etter at jeg sluttet i Securitas. En av de kollegene jeg kjente best ble også drept like etter med sin egen gummikølle i det såkalte "Asoladrapet" i Vestby. Jeg var nok heldigere enn jeg ante som aldri kom oppi noe skummelt.

Folkehelsa, 1976 - 1977.

En fin forsommerdag parkerte jeg "hundehuset" mitt for siste gang og la fra meg Securitasuniformen og nattevaktene. Jeg skulle bli vanlig dagmenneske. Jeg var tjuetre år, en slåpen drømmer. Jeg gikk lange turer rundt i byen. I den første morgensola kom jeg fra en pratenatt over tekoppene hos en venn, og gikk under syrinene i sidegatene ved Majorstua. En ung kvinne kom mot meg. Vi sa ikke noe til hverandre, men hun strakte ut hånden og strøk meg over kinnet. Det var et magisk øyeblikk. Jeg gikk videre til første arbeidsdag i immunpatologisk laboratorium på Statens Institutt for Folkehelse.

Immunpatologisk laboratorium, Statens Institutt for Folkehelse. Per Ivar Gaarder titter fram bak meg.

På laboratoriet arbeidet fem kvinner. Jeg var sky og uvant med folk, et nattedyr som myste mot dagslyset. Jeg lærte meg å sentrifugere blodprøvene for å skille plasmaet fra de røde blodlegemene. De fem kvinnene adopterte meg som maskot med mild men bestemt moderlighet.

Siden ble det mange blodprøver og mange tester. Det gjaldt å være nøyaktig. Blodprøvene skulle undersøkes for såkalt autoimmune antistoffer, det vil si antistoffer som feilaktig går til angrep på kroppens eget vev. Min første test het "Tanned Cell Hemagglutination". Siden avanserte jeg til komplementbindingsreaksjon, som krevde en spesiell risting av bittesmå reagensrør for å få til riktig avlesning. Leder for immunpatologisk laboratorium var en snill lege som het Per Ivar Gaarder. Han holdt forelesninger for oss folka på laboratoriegølvet mellom reagensglass og mikroskop. Jeg hadde ørene på stilk, og så for meg skrubbsultne makrofager og illsinte morderceller på rovjakt i blodårene ...

En gang ble jeg med for å perfundere en ape. Det betød at vi stod med gummihansker mens en mer garvet medarbeider fra en annen avdeling kappet opp pulsåren på det bedøvede dyret og lot det blø ihjel. Så ble blodårene sprøytet raskt fulle av et stoff som fikk vevet til å stivne. Denne prosessen kaltes perfusjon. Den stive apen ble frosset og innvollene snittet i tynne skiver til vevsprøver som skulle reagere med antistoffer fra pasientenes blod.

Ett år arbeidet jeg raskt og nøyaktig på Statens Institutt for Folkehelse. Så gikk jeg ut i byen igjen til en lang og god sommer. Det var sommeren 1977, en av de første sommerene med Walter og den siste sommeren med faren min.

Sommeren 1977

Denne sommeren er verd et eget avsnitt fordi den klinger i en varm, sår tone. Den var begynnelsen på noe og slutten på noe annet.

[Til forrige del] [Til neste del]

lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved