Mitt liv i et nøtteskall - del 2[Til forrige del] [Til neste del] Oslo Katedralskole, 1971 - 1974 Oslo Katedralskole ble en kulturkollisjon. Jeg følte meg som en flatklemt folkevogn i møtet med Samfunnets Støtter. Her gikk kulturelitens barn, de som hadde lest de riktige og viktige bøkene, som artikulerte sine standpunkter i klassen og i allmøtene i gymsalen.
Ja, for dette var i allmøtenes tid. Oslo Katedralskole var splittet i ett radikalt og ett konservativt miljø med hver sin skoleavis. Det er vel etter denne tiden jeg en gang for alltid er blitt vaksinert mot altfor stor tillit til venstreradikales gode hensikter. Jeg husker hvordan de røde fronfigurene dominerte allmøtene. De hadde "folket" og "de undertrykte" på sin side. Og jentene smøg seg rundt dem. De søkte instinktivt menn med makt, slik kvinner har gjort helt fra den tiden da sterke menn kunne beskytte dem mot sabeltannede tigre. Men dette var tidsalderen for kamp mot papirtigre. Store skråsikre sannheter ble klasket ut over gråpapir og lerretsstoff. Dannede konservative motargumenter i ilter kursiv møtte den typografiske veggen, bokstavelig talt.
Jeg lærte ikke så mye på Katta. Før jeg kunne få dyttet inn særlig mer i hodet mitt måtte jeg få ryddet opp i alt kaoset som romsterte der fra før. Jeg lot hår og skjeggfjoner gro og drømte meg ut gjennom det åpne vinduet fra plassen på bakerste pult.
Men jeg ville gjøre noe med ensomheten, og skrev svar til innleggene i Dagbladets nystartede spalte "Noen som passer for meg". Jenta som skrev hadde psevdonymet "Almitra", og mitt svar var stormende og kosmisk. Det ble napp på første forsøk, og avtale om et møte etter skoletid foran Nasjonalgalleriet.
På denne tida fikk jeg min første sommerjobb. Jeg var ekspeditør i jernvareforretningen Ingvald Nielsen i Torggata, tvers overfor Eldorado kino. For åtte kroner timen solgte jeg ut restene av varebeholdningen, for Olav Thon hadde kjøpt butikken for å bygge om og utvide. Jeg husker at Olav Thon samlet alle de ansatte og holdt en beroligende tale. Han var en trivelig eldre mann med dialekt. Ingen skulle miste jobben. Jeg var glad til for å slippe ut. På fire uker hadde jeg tjent ett tusen tre hundre kroner, akkurat nok til å kjøpe mitt første stereoanlegg.
Neste sommer arbeidet jeg som hjelpegutt på meieribil. Klokka sju presis kjørte vi ut fra Fellesmeieriet i Schweigaardsgate. Jeg satt på planet sammen med alle melkekassene, og de to karene i førerhuset så ut som skøyere fra den aller første Olsenbandenfilmen. Vi leverte til mange små mann- og konebutikker på Grønland og Tøyen. I dag er de borte alle sammen. Jeg husker vennligheten til disse gamle menneskene, og de forfalne butikklokalene der det ennå ble solgt over disk. På denne måten fikk jeg så vidt et lite glimt av den gamle hjertligheten på Oslo øst, før den forsvant. Melkepengene finansierte mitt første teleskop, en 2,4 tommers refraktor kjøpt hos optiker Arild Hanson i Torggata. For ni hundre kroner fikk jeg se ringene rundt Saturn, månene til Jupiter og etterhvert mye mer. Jeg bestemte meg for å få en hobby, og den hobbyen skulle gjennomføres på skikkelig vis. Altså ble jeg amatørastronom. Jeg har ennå "astro-loggen" fra mørke høstkvelder i det høye gresset nedenfor huset på Kringsjå. Der lå jeg med stjernekart og lommelykt med rødt kreppapir foran for ikke å ødelegge nattesynet, og så tegnet jeg det jeg så.
Jeg frøs mye der ute med teleskopet. En gang tasset det i gresset, nærmere og nærmere. Et spisst dyrehode tittet ned på meg. Jeg lå på ryggen, og lyste med mitt "onde øye" mot grevlingen. Da forsvant den. Selv om den lille kikkerten min ikke kunne gi meg utsyn som konkurrerte med de glansede magasinbildene fra Mount Palomar, så er det en høytidelig og samtidig ydmyk opplevelse å krøke seg hutrende innunder teleskopet og la det bleke lyset fra fjerne stjernetåker treffe netthinnen. Jeg samlet på stjernetåker som andre samler på frimerker. Jeg tegnet små utsnitt av månen, og jeg tegnet Mars. Den røde planet stod nemlig ekstra nær jorda, og med et rødfilter foran det sterkeste okularet kunne jeg akkurat så vidt skimte strukturer på overflaten. Jeg stod opp midt på natten også for å få med meg alle sider av planeten, og ved hjelp av tabeller klarte jeg å konstruere mitt eget marskart på grunnlag av tegningene. Siden har jo amerikanske romsonder gjort det litt skarpere enn meg ... Kveldene under stjernene hadde en sår, blå tone i seg. Helt fra jeg var liten gutt og ville hoppe opp og fange månen, har jeg vært betatt og delvis besatt av verdensrommet. Langt under de hektiske hverdagene ligger det en fryktsom lengsel etter en dyp natt, en natt som lar meg få synke ned og bli meg selv, uendelig liten i stillheten under stjernene. Ensomme turer i Nordmarka På denne tida oppdaget jeg Nordmarka. En seinsommernatt syklet jeg fra leiligheten vår på Kringsjå forbi Sognsvann mot Ullevålseter - og så inn i landet med de magiske navnene: Helvete, Kopperhaugen, Bjørnsjøen, Kveldsroshøgda, Hakloa ... Lommelykta streifet over det krøllete Nordmarka-kartet, og sykkellykta streifet over grus og gult grøftegress. I vest sang restene av dagslyset som fjern messing bak silhuettene av åsene, og i øst spilte månelyset varmgule klanger over engene. Jeg var trollbundet. Jeg var midt i Asbjørnsen og Moes eventyrland. Jeg syklet videre og videre inn i natten, og klatret opp på en ås med soveposen under armen. Der oppe, med Hakloa-sjøen under meg la jeg meg i lyngen og så opp på stjernebildene og hørte klemtingen av sauebjeller i nærheten. Det ble mange flere ensomme turer i Nordmarka. En sommerkveld gikk jeg langs Skjærsjøen, inn mot juvet som heter Helvete. Over Bjørnsjøelva gikk den gangen en spinkel hengebro av wire og planker. Jeg trosset skiltet om ferdsel på eget ansvar og kjente Bjørnsjøelva puste rått og tungt fra skyggene langt under de morkne plankene. Jeg satte opp teltet ved Kopperhaugene, og fikk se en flokk på fem elg i skumringen. Neste kveld satte jeg opp teltet på en ås over Trehørningen. Jeg våknet midt på natta for å vanne buskene, men ble stående lenge med åpne sanser. Det var varmt og mørkt. Trehørningen speilte fullmånen, og vinden holdt pusten. Den eneste lyden var et fjernt, lengtende fugleskrik noen kilometer unna. Trollsommer. En frostbar høstkveld syklet jeg opp forbi Langlivann mot Oppkuven, de høyeste åsene i Nordmarka. Det ble tidlig skumt, men jeg gikk videre innover i mørket. Melkeveien flerret himmelen i to over meg, og usynlige greiner strøk meg over kinnet der jeg snublet meg fram med føttene som stifinnere. Omsider var jeg tilbake ved veien og sykkelen, og lyset fra dynamolykta jaget spøkelsene av min egen mørkredsel tilbake inn mellom trærne bak meg. Nordmarka har for meg vært en sår sang, en stille kulp, det spinkle livet og døden i dynnet under solglitteret i et tjern. Skogen og åsene synger store og hemmelighetsfulle sanger som jeg aldri vil forstå. Derfor kommer jeg tilbake til skogene. Fra Nordmarka til Manhattan. En solblank maidag i 1974 spiste vi russefrokost på Bygdøy, og så var gymnastiden omme. Sammen med moren min dro jeg på familiebesøk til en fetter i Viginia den sommeren. Det jeg husker aller best var New York. Profilen av Manhattan, som en tanngard av stein bak solsvidde forsteder i bussen på vei inn fra Kennedy-flyplassen. Og så gatene, med en varm krydret vind som blåste ekkoet av fjerne politisirener og tomme papirposer langs fortauene. Utsikten fra Empire State Building i skumringen, der trafikken bølget som morild fra kryss til kryss og solnedgangen møtte lysene fra Harlem, Jersey City, Queens og Long Island. Vi så ned på taket av et stort varemagasin, noen titalls etasjer under oss. Mellom de store ventilasjonspropellene var det satt opp et skilt, som forkynte for Gud og alle oss turistene halvveis oppe i himmelen: "It's smart to be thrifty". Militæret, 1974 - 1975
Rekruttskolen var ganske morsom. Vi lærte å pusse gevær, vi skjøt på blink, ålte i gresset og balanserte på tømmerstokk over en kulp. Troppssjefen falt uti og stod i gjørmevann til opp på brystet. Men hva gjorde vel det? Det var fortsatt sommervarmt, fred på Ringerike og alle lo. Det aller morsomste var å marsjere. Det var som en dans, og svært suggererende når hele troppen omsider mestret alle elleve trinnene i "firkant helt om marsj". En dag fikk vi besøk av en major. Da stilte hele kompaniet opp foran brakkene. Majoren var liten og tykk, og framførte en liten gresk komedie der alle vi rekruttene utgjorde talekoret: Majoren: (roper) "God dag, soldater!" Så ble jeg sendt til Gardermoen for å gå på kokkekurs. På frikveldene begynte jeg å jogge. Der østre rullebane nå ligger peste jeg fram langs sandige stier over furumoene. Etterpå ventet badstu, og var det ennå lyst satte jeg meg helt i utkanten av rullebanen og så charterflyene tordne forbi på vei mot syndens og solbadoljens forjettede strender. Vi hadde det godt i Hærens grønne klær.
En natt stod jeg mitraljøsevakt under den arktiske vinterhimmelen. Det var bekmørkt, for vi skulle ikke lokke til oss fienden med lys. En annen mann kom og stod sammen med meg. Vi snakket lenge sammen om livets mysterium og våre lengsler og drømmer. Over oss strålte Melkeveien. Det var en mild og stille natt. Jeg fikk aldri vite hvem stemmen i mørket tilhørte.
Lediggangen ble roten til mye vondt. Soldatene laget en hakkeordning seg i mellom, mer undertrykkende enn noe offiserene fant på. De som hadde vært mindre enn tre måneder i "Briggen" ble kalt "blodgutter". De som hadde vært mindre enn seks måneder kunne kalle seg "tapper", og de mest erfarne var "veteranene". Veteranene hadde helt spesielle privilegier. De kunne gå med "dimmelenke", en vanlig lenke av det slaget som brukes til proppene i håndvasker. For hver dag som nærmet seg dimmisjon kunne de klippe vekk en stålkule. Veteranhilsenen var "kort tid", og disse to ordene kunne ikke uttales av andre enn veteraner. Dessuten hadde de egne veteranbord i messa og egne veteranplasser i TV-stua. Straffen for å bryte veteranreglene var som regel sengevann. Det vil si at veteranene tømte en bøtte vann i senga di. Noen overivrige veteraner dyttet i et tilfelle glassull i senga til den "blodferske" synderen. Det var farlig, og ble politisak. Kompakt dumhet og massepsykose utfoldet seg fritt i et lukket og meningsløst mannsmiljø. Og offiserene gav faen.
Med sånne opplevelser i bakhodet var det jeg satte meg ned på brakka i mine pepitarutede kokkebukser og skrev avskjedssøknaden. Reglene var slik at hvis man søkte om fritak av overbevisningsgrunner, skulle man dimitteres umiddelbart. Jeg hadde vært forberedt på strabaser, på utfordringer, på "innsats for fedrelandet", men ikke på dette. Jeg opplevde Brigade Nord som et forsoffenhetens asyl, et ni måneders demoraliserende "på stedet hvil". Gud hjelpe oss alle om russerne hadde kommet. To dager senere satt jeg i sivile klær på en SAS-maskin med kurs for Fornebu. Militærtiden var over. Nå måtte jeg finne meg noe annet å gjøre mens jeg ventet på behandlingen av søknaden min for overføring til siviltjeneste. [Til forrige del] [Til neste del] lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved |
Det var sensommer, og jeg var solbrent etter en kanotur i bar overkropp sammen med faren min. Jeg gikk av toget i Hønefoss, og prøvde å finne en skygge. Vi ble hentet av militære lastebiler og kjørt til Helgelandsmoen. Jeg hadde ett år i Hærens våpentekniske korps foran meg.
