Mitt liv i et nøtteskall - del 1[Til kapitteloversikt] [Til neste del] "Jeg tror fanden var i nøtta, jeg" sier guttene i folkeeventyret. Nøtteskallet rundt mitt liv lar seg langt lettere knekke, og den fyren som titter ut av skallet er ikke entydig ond. Han er faktisk ganske snill. Noen synes han er veldig snill, men det er fordi de forveksler et behagelig og høflig vesen med ekte godhet. Jeg ble født på Ullevål Sykehus. Denne passive setningen er innledningen på et aktivt liv. Store deler av mitt voksne liv har jeg til og med vært radioaktiv i NRK. Her er de viktigste merkesteinene langs min kronglete livssti: 5.8.1954 kl. 16.05: Født på Ullevål Sykehus. Far: Stud. philol. og postsjåfør Folke Christensen. Mor: Døvelærer Randi Christensen. Under svangerskapet opplevde moren min den totale solformørkelsen over Oslo. Denne opplevelsen tror jeg brente seg inn gjennom mageskinnet hennes og inn i den lille ufødte sjelen min. I alle fall har jeg alltid stirret opp mot verdensrommet med en stor lengsel.
Fra fotoalbumet: "I dag ble Arnfinn født, på en torsdag. Randi ringte selv ned til Folke på transportavdelingen. Vi fikk ikke hjelp av noen, greide alt selv. Det var varmt, godt solvær. Utsikter for framtida: Ingen overhengende krigstrussel." Det var faren min som skrev. Han var kommunist, og sterkt opptatt av utenrikspolitikk.
Her er kjælenavnene han har fått i løpet av en måned og en halv uke: Pbil, Papeteria, Pbilske, Pbludskes, Pbul, Pb, Ppladsk, Pplad, Ppludsk, Pbulskes, Pbiladsk, Psnabsk, Pklubs. Pplad, Pspalsk, Psnolsk, Psbulsk, Pgrip, Pkrebs, Pkrabs, Pkrudska, Psnadsk, Pblubsk. Pbridskes, Törfidskes." Som man forstår var jeg et elsket barn. Jeg ble døpt i Oslo Domkirke 14. november 1954. Fadder var min tante Sigrun Nilsen, en nøysom og forsiktig kvinne som døde stille på Langerud sykehjem sommeren 1998. Mine første fire år levde jeg i Huidtfeldtsgate 19, en gammel gård i Vika. Faren min tok meg med ned til en avsats med utsikt over skjæringen med togskinnene inn mot Vestbanen. Her stod jeg med en "snobs" (banan) i hånda og så den elektriske pensen dreie før det svarte store lokomotivet skranglet forbi med brune trevogner og pustet damp på oss. Jeg var redd for tog og trollbundet av tog. En gang prøvde foreldrene mine å ta meg med lokaltoget til Spikkestad, men jeg skrek så stygt at de måtte gå av på Lysaker.
Faren min spikket isteden Sognsvannsbanen til meg og malte skinnelandskap på linoleum. Linoleumen var bøyelig og lot seg kupere med byggeklosser. Sognsvannstrikken klatret fjellvant opp svimlende skinnejuv og inn i gapende mørke dynetunneller. Omsider fikk jeg mot nok til å stå foran i den ordentlige Sognsvannsbanen og stirre ut i berget det grå der ingen små gutter fikk gå og blekgule lamper prosederte i uendelig rekke fram mot Valkyrie Plass. Var jeg heldig, hadde trikkeføreren dradd opp gardinet foran det lille vinduet inn til førerkabinen, og jeg så den hårete allmektige hånd som styrte vår framferd med et fast grep om svinghåndtaket. Men lenge før det begynte jeg i Studentenes småbarnsstue.
Jeg husker at vi alle satt på potte i en lang rekke. Det var en stor gutt der som het Olav Jarle. Han var min plageånd. Han rev av meg skinnluen om vinteren slik at jeg fikk ørebetennelse. Men verst såret han meg da han med høy og skjærende stemme forkynte: "Du er kraaanske, du". En høstkveld fikk jeg bli med på biltur til Ringerike. Faren min hadde en kamerat som eide en Pobeda, en russisk bil som lignet på Volvo PV men på grunn av motorkraften bar økenavnet "Mopeda". Turen gikk til et landbruksstevne, og i en salgsbod satt en stor, staselig teddybjørn av hvitt saueskinn. Seint samme kveld tronte bjørnen ved siden av meg i baksetet på Pobedaen. Bjørnen var like stor som meg. Den fikk navnet Bomse, og faren min diktet lange eventyr fra landet dit Bomse reiste hver natt med det flygende teppet mens jeg sov. Ennå har jeg flere av eventyrene fra Bomseland i et maskinskrevet hefte, og jeg kan i detalj beskrive hvordan det ser ut der. Jeg vet til og med hvor den hemmelige nedgangen ligger som fører inn i en tunnel til Bomseland. Men den hemmeligheten røper jeg aldri.  Den første grammofonen kjøpte faren min i en skraphandel. Jeg insisterte på å ha den med i sengen om natta, og de få platene som fulgte med glapp ut av mine små fingre og knuste ved tårevåte uhell. Derfor laget faren min "papp-plater" med gilde røde etiketter påskrevet "Scherazade" og "Eine Kleine Nachtmusik". Stiftene måtte skiftes etter to platesider, og kom i små esker fra Mustad spikerfabrikk. Tilslutt røk også opptrekksfjæra, og grammofonen forsvant innunder senga. Da jeg ble litt større kom de første mikrorilleplatene i handelen, og faren min kjøpte en Philips platespiller. Jeg var svært forsiktig, og fikk etter hvert lov til å bruke både denne og skrivemaskinen. Er det underlig at jeg i voksen alder har blitt lydtekniker og manusskribent? Da jeg var fire år startet byggingen av Oslo Tekniske skole på andre siden av gata. Dette tunge nybygget presset leirgrunnen vekk under vår leiegård, og store sprekker åpnet seg i oppgangen. Jeg kunne trille nedoverbakke med trehjulsykkel i stua. I all hast ble vi evakuert og gården revet før den rev seg selv. Derfor flyttet vi i 1958 inn i en liten kommunal leilighet i Kyrre Grepps gate 5 - mellom Sandaker og Grefsen. Mens vi bodde der reiste faren min på studieopphold i Tyskland og kom tilbake med Märklinskinner, Märklinvogner og en Märklinkatalog med bilde av mange lokomotiver. Katalogen ble mer og mer frynsete. Ett av lokomotivene hadde innlagt damp.
Kyrre Grepps gate var en mellomstasjon, for snart fikk foreldrene mine tilbud om en ny og moderne leilighet i Bølerbakken 8. Skyskraperdjevler. Bøler 1959. Vi skulle få en stor treroms leilighet med balkong i 8.etasje. Jeg gledet meg som det barnet jeg var over heisen og utsikten fra balkongen mot trikkeholdeplassen der Østensjøbanen hadde vendesløyfe og HøKa-gullfisktrikkene tutet landlig før avgang mot byen mange år før T-banen.
Snart ble vi innhentet av drabantbyvirkeligheten. Heisen ble ramponert, og vi måtte ta trappene fatt. Litt lenger oppe i lia bodde kunstnerne i pittoreske rekkehus. Den som har opplevd en Bøler-blokk på slutten av femtitallet, vet at verden og Bøler har gått fremover. Noen hundre meter lenger oppe satt Anne Cath og skrev om Knerten. I Bølerbakken 8 hadde Knerten blitt småflis på få minutter. Jeg kan uttale meg så sikkert om dette absolutte null-referansenivå for boligmiljø fordi foreldrene mine flyttet meg fra helvete til himmel i løpet av en sommer. Antakelig så de at jeg kom til å gå til grunne på Bøler. Derfor tok moren min arbeide som lærer på en liten landsens skole i Østfold. Rokke 1961 - 1964 Rokke skole var et gammelt trehus på en bakketopp. Der flyttet en skolemoden gutt og hans mor inn. Klasserommet lå i andre enden av huset. Jeg begynte i første klasse, og gikk annenhver dag på skolen.
Mine tre første skoleår fikk jeg i Rokke. Moren min var en streng men god og rettferdig lærer. Med ti - tolv elever i klassen ble det tid nok til å hjelpe alle. Og om kvelden satt jeg alene i klasserommet og tråkket melodier ut av pedalorgelet ved siden av tavla eller leste bøker i skolebiblioteket. Seinere fikk vi piano, og jeg komponerte min første vals. Min beste venninne Karin og jeg gikk hos en eldre spillelærerinne i nabobygda. Hun var et elskelig menneske som laget nydelige vafler. Hun slo hendene sammen over hvor musikalsk jeg var, og jeg spilte stolt mine endeløse treakkorders improvisasjoner, men noter lærte jeg aldri. En gang løp tre elger over jordet utenfor mens Karin spilte leksen sin. Moren min og jeg bodde i Rokke, men faren min flyttet til Polen. Han var lektor i norsk ved universitetet i Poznan, og skrev lange brev med eventyr fra Bomseland til meg. Han var hjemme i sommerferiene, og en sommer kjøpte han en Tandberg båndopptaker. Med den laget vi de første hørespillene fra Bomseland. Båndopptakeren var et kostbart instrument, men gradvis mistet foreldrene mine interessen for den. Sakte men sikkert ble den mitt fineste leketøy. Om lag tjue år seinere brukte jeg denne samme båndopptakeren til å lage mitt første tittelprogram i NRK. Det sier litt om Vebjørn Tandbergs ingeniørkunst. Horten 1964 - 1966
-"Hvis noe skjer med meg, så ta over styringen og kjør videre inn til land", sa han idet de første frynsene av regnteppet dynket oss klissvåte og vi fortsatte gjennom en skog av lyntrær. Vi kom fra det med livet i behold. Faren min var en villmann. Kanskje har jeg arvet litt av hans lyst til å ta sjanser. Med båten dro vi lange og mange turer helt ut til Verdens ende. Jeg kunne ikke svømme, men med svømmeføtter og dykkermaske ble jeg etterhvert som en menneskefisk og dro meg ned etter dreggtauet til vaiende tangskoger og bølgende sandbunn i solglitterlys fra vannflaten høyt der oppe. I dovne sensommerkvelder hang jeg i morilden etter båten mens faren min rodde oss innover gjennom det lunkne vannet mot Borrestranda.
Da høsten kom, gikk vi på kino. Ofte syklet jeg alene ned til Horten kino og betalte en krone for barnebillett. Den flotteste filmen jeg fikk se var Mary Poppins. Den handlet om hvordan fantasi og livsglede vant over tørt pliktliv, og gikk rett til hjertet på meg. Det er godt å få slike store kulturelle opplevelser hvor en film, et musikkstykke eller en bok snakker direkte til dine innerste lengsler. Den som får oppleve dette, vet at han ikke er helt ensom i verden. I mørke vinterkvelder suste vi på knirkende sparkføre ned gjennom gatene mot Horten tekniske skole, hvor faren min arbeidet. Der hadde de badstue, og i gangen utenfor stod en gjennomskåret Rolls Royce Merlin flymotor i et monter. Det var merkelig å vite at dette metallet i eksosrørene en gang hadde vært rødglødende og motoren hadde løftet et stort fly med sitt himmelbrøl. På sekstitallet gikk det tog mellom Horten og Skoppum. Et gammelt grønt elektrisk lokomotiv dro en passasjervogn med brune trelistvegger og åpen plattform. Der stod jeg en fin sommerkveld på bakre plattform og så sporet slynge seg akterut gjennom villastrøk, forbi jorder og skogsholt. Snart var de to årene i Horten forbi, og jeg skulle videre til Sarpsborg, hvor faren min tok arbeid som språklektor på Østfold tekniske skole. Sarpsborg 1966 - 1969 I Sarpsborg har de veldig gode pølser. Jeg skriver dette fordi jeg gjerne vil si noe pent om byen. Utenom pølsene har jeg nemlig ikke så mange gode minner fra Sarpsborg. På vår første nyttårsaften i Sarpsborg laget faren min hjemmelaget fyrverkeri. Han blandet like mengder sukker og ugressalt i en tom fiskebollboks og tente på. Flammesøylen laget kunstig dag i ti sekunder, og Klokkerjordet borettslag ble røyklagt. Kanskje ble denne terrorhandlingen startskuddet for mobbekampanjen som ble satt igang på Lande skole. I halvannet år opplevde jeg å være mobbeoffer. Lærerne merket ingen ting. De utnevnte meg til og med til "vakt", fordi jeg var så snill og skikkelig. Med et stort messingskilt om halsen måtte jeg stå foran guttedoen og ta imot det som kom ut av forbipasserende drittsekker.
Jeg fant etterhvert noen bortgjemte kosekroker i Sarpsborg. I kiosken kjøpte jeg drops til ti øre stykket og guttebladet "Tempo", hvor jeg for første gang fikk se de forseggjorte og eventyrlige Tintin-seriene. Også andre europeiske tegneserier fenget, blant annet fortellingene om den franske racerkjøreren Mark "vrooap-vrooap" Breton og hans amerikanske venn Steve Warson. Kinoen "Sagatun" lå bak en bensinstasjon nedenfor Sannesund-brua, og her så jeg alle de dårligste filmene til halve prisen, blant annet samtlige episoder av den danske militærfarsen "Soldaterkammerater". Kinoen hadde harde klappseter med "tresmak i rævva", og stanken av billig tyggegummi hang tungt over de første benkeradene. Framviseren var utstyrt med kullbuelampe som stadig blafret og slukket, så mange innlagte pauser gav publikum anledning til å kaste kuler av godtepapir på hverandre. Jeg satt med toppluen på og prøvde å være usynlig.
På kinoen "Casino Cinerama" i Soho hadde filmen "2001 - A Space Odyssey" nylig hatt premiere. For en gutt med de første spinkle følere inn i de voksnes verden kan rett film til rett tid treffe med voldsom kraft. Faren min irriterte seg over at han ikke forstod slutten av 2001. Jeg forstod heller ikke slutten, men det var fullstendig uten betydning for meg. Filmen var hinsides intellektuell forståelse. Den var en religiøs opplevelse. Den bidro til å forme tankene og drømmene mine mange år framover. Et stort inntrykk gjorde også Londons undergrunnsbane. De nederste undergrunnsbanelinjene gikk dypt under jorda. Vi måtte ta to lange rulletrapper for å komme ned til perrongen med bleke veggfliser og skum belysning. Det sølvblanke "Bakerloo Line" kom tordnende ut av tunnellen, og som et stort stempel presset det varm luft med en krydret lukt av storby foran seg. En gang tok jeg "the Tube" alene til en kino mens faren min sov middag på pensjonatet. Det var en spennende oppdagelsesferd for en gutt på tolv år.
Omslaget kom med en klassetur til Spiterstulen i Jotunheimen rett før avslutningen av sjuende klasse. Mobberen min ble ikke med på den turen. Kanskje hadde han sitt å slite med. Senere fikk jeg vite at han ble småkriminell. I alle fall virket det som om oppmagasinert dårlig samvittighet plutselig skyllet over meg fra alle de andre i klassen. I strålende solskinn og vennskap nærmest løp jeg opp på toppen av Galdhøpiggen, og følte at Norge lå for mine føtter. Så var jeg ferdig med folkeskolen, og begynte på Valaskjold realskole. Lærerne kalte meg "Christensen", og jeg kom i stemmeskiftet. Hjemme hadde jeg en bok med plansjer av gjennomskårne kjønnsorganer. På en eller annen merkelig måte gikk kjønnslivet i vranglås for meg. Det ble umulig å kombinere disse gjennomskårne organene med levende jenter jeg så der ute. Spriket ble for stort, bokstavelig talt. Resten av denne historien er de vanlige svette tenåringsfantasiene. Kringsjå, Oslo 1969 - 1973
Etter noen uker ble jeg flyttet over i B-klassen. Antakelig syntes lærerne jeg virket litt for pjuskete og beskjeden til å gli inn i miljøet av tildels svært markerte og radikale personligheter. B-klassen var mye hyggeligere, antakelig fordi den bestod av helt vanlige mennesker. Det betød ikke at disse menneskene var kjedelige. Her var alle slags personligheter og stor toleranse. Jeg fikk en god venn i Geir Olsvik, som også var nyinnflyttet fra Nord-Norge. Sammen overtok vi skoleavisa "Ludvig" etter Elsa Kvamme og Lasse Tømte. "Ludvig" hadde vært langhåret avantgardistisk i A-klassens ånd. Nå ble den dominert av B-gjengen. Her fant du western-novelletten "Drep for gull", siste nytt fra amerikansk romfart og morsomme grisetryner i profil tegnet av en som elsket å lage grisetryneportretter. "Ludvig" ble ekte folkelig, men på den måten som intellektuelle radikalere ikke liker. Vi hadde det festlig med limstift og letraset. Måtte Riksarkivet ha oss ettertrykkelig glemt.
En gang kom skolens peneste jente bort til meg. Jeg var naturligvis hemmelig forelsket i henne, sikkert akkurat som de fleste av skolens øvrige kjønnsmodne gutter. Jeg husker at hun spurte meg om noe, og at det var noe litt flaut. Jeg husker at jeg ble så befippet at jeg svarte noe arrogant og dumt. Siden kom hun ikke bort til meg. Det øyeblikket skulle jeg gjerne hatt angrefrist på. Skolefester var det også, i skolens aula med levende musikk. Musikken var veldig levende. Et lokalt band som het "Rufus" spilte til dans. Arrangørene hadde hengt ballonger i netting foran scenen. Da Rufus begynte å spille, sprakk halvparten av ballongene. På denne tiden laget jeg min første filmstjerne, en liten skallete mann med bart som het "Haps". Jeg hadde overtatt Super 8 smalfilmkameraet til faren min, og det hadde mulighet for enkeltbildeopptak. Jeg hadde lenge laget små "tegnefilmer" i margen av nedstøvede pocketbøker, slike som får liv når man blar fort gjennom sidene. Men nå var jeg klar for min første treminutters spillefilm. Det var litt av et prosjekt som ble gjennomført etter alle kunstens regler med dreiebok, tegning av bakgrunner og tegninger av figurer og handling på papir som ble klippet ut og klistret på overheadtransparenter. Med to tusen watts filmsoler svettet jeg over en skråstilt papplate på skrivebordet. Kamera stod på stativ, og bilde etter bilde ble knipset med snorutløser. Filmen ble sendt til Kodaks laboratorium i Vällingby i Sverige, og kom tilbake fjorten dager seinere. Jeg husker den febrilske spenningen ved synet av den gule papirposen i postkassen. Video kan aldri gjenskape magien ved det store, flimrede bildet på et mørkt lerret.
Så kom en vakker forsommerdag med avslutning i niendeklasse. A-klassens beste krefter fremførte et skuespill av Tor Åge Bringsværd. Tor Åge Bringsværd var til stede. Så fikk jeg karakterboka, og ble anbefalt å søke opptak på Oslo Katedralskole. [Til kapitteloversikt] [Til neste del] lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved |
Først kalte vi ham Snorre. Siden: Per Ola. Det ble Arnfinn.
Jeg hører bekjente fortelle at foreldrene tok dem ut av barnehagen fordi de ikke passet til å gå der. Jeg passet heller ikke til å gå i barnehage, men gikk i fire forskjellige. Man kan si at jeg har et bredt og røft grunnlag for å uttale meg om barnehager.
Vi syklet ofte til Paradisbukta på Bygdøy. Der hadde jeg min egen hemmelige tunnel gjennom tett løvskog med "Nationaltheateret" og "Valkyrie plass" som små lysninger på vei mot furutrærne og stranda. Av og til dro vi også til Fornebu, og stod bak et gjerde med fingrene i ørene. Humlebrummingen fra DC-3 og Convair Metropolitan propellfly ble overdøvet av jetmotorene til de aller første De Havilland Comet, som sendte skarpe metallsplinter av hvinende smerte inn mot trommehinnene. En gang kjøpte faren min billett til en rundtur med et småfly. Jeg husker at flygeren la over i en skarp sving, og at vi fremdeles satt vannrett mens byen der nede stod på høykant. Slik fikk jeg innsikt i sentrifugalkraften, og gjorde forbløffende eksperimenter med å svinge fulle vannspann på badestranda uten at en dråpe rant ut. Da jeg prøvde å gjenta eksperimentet i større skala i barnehagen med en sinkbøtte fikk jeg bruk for opparbeidet goodwill og det tørre klesskiftet mitt.
