Athos - det første året

[Tilbake til Athos hovedside]

Athos strener over mosen.

Den første sommeren og høsten vokste Athos seg større, om ikke akkurat klokere. Men han er en våken og nysgjerrig liten hund. Tøff er han også. Det har han fått bevise på mange korte og lange skogturer. Han elsker å beine ut så mosen spruter i skogen bak huset vårt. Han har også vært på lengre turer fra Hakadal og innover mot Elvatn og Hyttetjern. De små beina går som trommestikker innover skogsveier og stier, og bare en gang i hans første leveuker måtte vi løfte en liten sårlabbet hvalp opp det siste stykket ned tilbake til bilen.

Han er ikke spesielt glad i å kjøre bil. Plassen hans er i buret i det store bakrommet på vår Citroen Berlingo, og han ser jo ingen ting mens vi kjører så jeg skjønner ham egentlig godt. Men nå har han i alle fall sluttet å pipe.

Athos med Anne Kristine i skogen

Når han møter andre hunder, blir han et hundre og femti prosent overentusiastisk. Som regel går det bra, for det er ikke noe vondt i ham. Men det hender at andre hannhunder går lei av den lille spretne terrieren og morsker seg. Da er ikke Athos den som gir seg. Det lille pelsverket kaster seg rett i synet på røslige doggies, og ber slett ikke om unnskyldning for at han lever.

Å gå tur med Athos langs veien er som å gå tur med en nese med fire ben. Det stakkars dyret er fullstending slave av sin egen luktesans, og henger fast i forføreriske tissedammer fra nabolagets små frøkner. Da er det bare å hale ham med seg videre - og to sekunder etter at lukten har sluppet taket i neseborene hans har han glemt det hele og strener videre mot neste duftkick.

Athos trøstes av Per under nyttårsmiddagen.

Selv om Athos ikke er redd for andre hunder, er han redd for fyrverkeri. Allerede under nyttårsmiddagen måtte han få sitte på fanget, og da klokka nærmet seg tolv stengte Anne Kristine seg inne på soverommet med ham. Der lå Athos og skalv mens vi andre nørte opp under vår firehundrekroners familepakke i hagen utenfor.

Når noen kommer hjem, er Athos alltid overstadig. Enda mer fra koseptene går han når vi får besøk. Vi må roe ham ned, for ellers blir han det vi kaller for "revete", det vil si at han legger seg på ryggen og vil lekebite. Han biter aldri hardt, men likevel er det en lek som de ferreste synes noe særlig om. Etter en stund gir han opp, biter seg selv litt i forlabben og ruller seg rundt på alle fire igjen.

Athos elsker å bli klødd i kinnskjegget under haken. Jeg har en teori om at kinnskjegget er til beskyttelse mot slangebitt. I Australia ble nemlig denne terrierrasen brukt til å fange mus og slanger. Det blir sikkert varmt og kløent inne i den tykke pelsen. Han liker også å bli klødd under frambeina og på brystet. Da ligger han på ryggen og døser. Hvis han får være i sofaen sammen med hele "klanen" når vi ser TV, er han helt trygg og rolig.

Athos og Øyvind

Det er Øyvind som er den lykkelige eier av Athos, men hele familien er glad i ham. Når vi alle er borte om dagen, er Athos alene på kjøkkenet. Lenge fikk han gå løs der, men så begynte han å gnage på skuffer og benker. Da måtte jeg snekre et provisorisk bur som vi fester rundt bordbeina med skistropper. Inni der roer han seg med teppet sitt og fatene med mat og drikke. Han liker ikke å være alene, men jeg tror heller ikke han lider noen stor overlast de timene han er alene. Han får jo mye oppmerksomhet resten av dagen.

Når kvelden kommer, går Athos lydig inn i buret sitt i gangen i annen etasje, utenfor soverommene. Men når morgenen kommer og han har vært "ute og hentet avisen" (det vil si vannet buskene), piler han rett opp i senga til matmor og husfar. Der krøller han seg sammen og nyter hvert sekund.

Athos en fin vinterdag

Anne Kristine og jeg diskuterer av og til hvor stor forskjellen egentlig er på menneske og hund. Det er lett å menneskeliggjøre hunden, og noen ganger føler vi nesten at den er et fullverdig familiemedlem med de samme grunnleggende følelser som et menneske. Andre ganger ser vi hvordan dyret overtar, og Athos bokstavelig talt løper vekk fra sin menneskeliggjorte rolle. Jeg tror at husdyr har fått en plass i menneskesamfunnet som er kunstig for dem, men som likevel gir dem så mange fordeler at de stort sett klarer å undertrykket villdyret i seg selv. Og på den andre siden: Kan ikke vi mennesker også bli som ville dyr hvis omstendighetene presser oss til det? Hvor stor er egentlig forskjellen mellom en snerrende hund og en brølende soldat? Forskjellen er kanskje at den brølende soldaten har mistet villdyrinstinktet som sier ham at når fienden toner hvitt flagg, skal man gi seg ...

Athos får stort sett bare hundemat. Vi er ganske strenge på det, for vi vet at hundematen inneholder alt han trenger. Jeg tror det lurt å være prinsippfast der, for ellers blir maten lett en maktkamp mellom hund og menneske. Athos sitter fortsatt og slikker seg om munnen ved middagsbordet, men han maser egentlig ikke og har ingen forventninger om å få noe. Noen få ganger får han smake på vår mat, men da er vi omhyggelige med å legge maten i skåla hans og ikke gi ham ved bordet.

lorg.net 2002 - webmaster/editor - all right and not reserved